Om alliansepolitikk og erfaringer i kampen mot nyliberalismen.
På tross av den nyliberalistiske offensiven som fortsatt herjer i våre land, har bevegelsene og venstresiden i Norge opplevd noen suksesser de siste årene. Det er bygd nye og utradisjonelle allianser. Det er utviklet nye arbeidsmåter. Det er vunnet noen viktige seire. Ja, man har til og med klart å presse sosialdemokratiet til venstre på noen viktige områder.
I 2005 klarte vi så å bli kvitt den mest markedsliberale, høyreorienterte regjeringen som vi noen gang har hatt her i landet – og erstattet den med en sentrum-venstre regjering sammensatt av Arbeiderpartiet (AP), Senterpartiet (SP) og Sosialistisk Venstreparti (SV).
I det relativt ufordelaktige styrkeforholdet som vi for tida er underlagt her i landet, representerer dette viktige delseire, og i våre nordiske naboland har det vært uttrykt stor interesse for de norske erfaringene på disse områdene. Det kan derfor være nyttig å se nærmere på hva som har skjedd, hva som er oppnådd, samt hva man kan lære av de konkrete erfaringene – på godt og vondt.
Den politiske konteksten
Den politiske konteksten da en del nye tendenser begynte å utvikle seg på norsk venstreside på 1990-tallet, var preget av at bølgene fra markedsliberalismens offensiv også slo over Norge. Privatisering og konkurranseutsetting var på dagsordenen. Offentlig sektor skulle svekkes. Fagbevegelsen var presset på defensiven. Avregulering og omfattende angrep på faglige rettigheter ble møtt med tilbaketog, blant annet ved at man ga konsesjoner og oppga tidligere rettigheter ved forhandlingsbordet. En relativt avpolitisert, avradikalisert og byråkratisert arbeiderbevegelse ble tatt på sengen av den nyliberalistiske offensiven, og klassekompromissets ideologi var ikke i stand til å forklare kapitalens nye konfrontasjonspolitikk. Det resulterte i stor ideologisk forvirring og tilbakeslag.
Det sosialdemokratiske lederskaps realitetsorientering fulgte dermed den dominerende politiske trend i retning høyre og tok opp i seg mye av de nyliberalistiske ideene. Det toppet seg med at en Arbeiderparti-regjering i 2000-01 gjennomførte noen av de mest omfattende markedsreformer i nyere tid, da så vel Telenor som Statoil ble delprivatisert – og det ble innført en ny, markedsorientert modell for organisering av sykehusene. Samtidig hadde partiet åpnet opp for konkurranseutsetting av kommunale tjenester
Reorientering i fagbevegelsen
I denne situasjonen begynte enkelte krefter innen fagbevegelsen å revurdere sin politikk. Norsk Kommuneforbund (NKF – nå Fagforbundet) og dens leder, Jan Davidsen, har spilt en sentral rolle i dette arbeidet – i tillegg til viktige LO-avdelinger og lokale fagforeninger. De erkjente at fagbevegelsen sto i en ny, og defensiv, situasjon, og man begynte å diskutere nye tiltak for å møte og demme opp for den nyliberalistiske offensiven.
Mer eller mindre klart uttrykt satte man seg nye mål for arbeidet – som kan oppsummeres i følgende punkter:
· Stanse privatiseringspolitikken.
· Endre den offentlige opinionen.
· Forandre de politiske styrkeforhold.
· Presse sosialdemokratiet til venstre.
· Skape en politisk flertallsallianse.
· Endre maktforholdene i samfunnet.
Det var altså ikke lenger bare snakk om en snever faglig kamp, det dreide seg om et omfattende, samfunnsforandrende prosjekt. Ikke minst sosialdemokratiets høyredreining gjorde det nødvendig for fagbevegelsen selv å ta et større politisk ansvar. Dette krevde fornyelse både organisatorisk og politisk.
Ulike krefter og initiativer på venstresiden i norsk fagbevegelse har på mange måter fulgt opp dette, og i ettertid kan vi skissere fire hovedpilarer i det som har bidratt til de positive resultatene:
1. Fokus på egne samfunnsanalyser – vår virkelighetsforståelse.
2. Bygging av nye, brede og utradisjonelle allianser.
3. Satsing på konkrete alternativer til privatisering.
4. Utvikling av fagbevegelsen som selvstendig politisk aktør.
Nedenfor skal vi se på hver av de fire pilarene, samt hva som er oppnådd som resultat av denne nyorienteringen innen deler av fagbevegelsen og blant allierte krefter og bevegelser.
Kampen om virkelighetsforståelsen
En grunnleggende analyse av de konkrete samfunnsforholdene er viktig, etter som det har avgjørende betydning for utvikling av strategier og alternativer. Det er derfor drevet en omfattende skolerings- og folkeopplysningsvirksomhet for å spre innsikt i hva den globale, nyliberalistiske offensiven er. Spørsmålet om samfunnsmessig makt er fokusert og det er lagt stor vekt på å få fram at bak det tilsynelatende nøytrale globaliserings-begrepet, skjuler det seg i virkeligheten er en formidabel interessekamp, som gjennom avregulering, privatisering og markedsorientering svekker demokratiet og fører til omfattende endringer av maktforholdene i samfunnet.
Dette har det selvfølgelig stått kamp om – både innad i fagbevegelsen og på den politiske venstresida. Markedsliberalistenes framstilling av globaliseringen som en nødvendig og uforanderlig prosess, sterkest uttrykt gjennom Margaret Thatchers ”there is no alternative” (også kjent som TINA), fikk sterkt feste også i store deler av fagbevegelsen – samt i arbeiderbevegelsens tradisjonelle partier. Globaliseringen har kommet for å bli, het det, og fagbevegelsen måtte bare tilpasse seg. Å styrke konkurranseevnen for å sikre egne arbeidsplasser ble dermed det viktigste. Privatiseringspolitikken ble på samme måte framstilt som en nødvendig modernisering av en gammelmodig og byråkratisert offentlig sektor.
Dette ble avvist av Norsk Kommuneforbund og mange andre av de allianser og initiativ som oppsto. Gjennom produksjon av en rekke små hefter, organisering av egne, store konferansen, deltakelse på utallige møter og arrangementer i andre organisasjoner, samt i samfunnsdebatten, presenterte vi i alliansen For velferdsstaten (se nedenfor) et annet bilde, der kampen om samfunnsmakt ble fokusert.
Omfattende alliansebygging
Den omfattende endringen av maktforholdene i samfunnet førte også til erkjennelsen av at det var nødvendig å bygge nye, brede og sterke allianser – så vel innad i fagbevegelsen som mellom fagbevegelsen og andre organisasjoner og bevegelser. For velferdsstaten var et av resultatene av denne nyorienteringen, da seks fagforbund i offentlig sektor, i og utenfor LO, i 1999 gikk sammen for å motarbeide de omfattende angrepene på offentlige velferdstjenester. Norsk Kommuneforbund (Fagforbundet) var initiativtaker, og de seks fikk etter hvert følge av ni andre fagforbund – de fleste fra privat sektor – samt en bondeorganisasjon, Norsk Pensjonistforbund, kvinne-, student- og brukerorganisasjoner. På det høyeste samlet alliansen 29 landsomfattende organisasjoner med til sammen over en million medlemmer.
Også på andre områder ble det bygd allianser. Etter som kommuneøkonomien ble hardt presset av den omfattende omfordeling av verdier fra offentlig til privat på 1990-tallet , utviklet det seg sterk misnøye blant lokalpolitikerne. Ordføreropprop og protestmøter ble flere ganger arrangert mot de årlige statsbudsjettene. For velferdsstaten mente at situasjonen var moden for en mer omfattende organisering av motstanden og tok i 2002, sammen med en rekke ordførere og lokale folkebevegelser, initiativet til Folkeaksjonen Velferd. En aksjonskomite ble etablert, der ordførere, representanter for regionale opprørsbevegelser og For velferdsstaten var med. I løpet av vel et år var til sammen hele 90 av landets vel 430 kommuner tilsluttet aksjonen. Dette var første gangen kommuner hadde organisert seg utenfor de formelle strukturene (Kommunenes Sentralforbund er deres felles interesseorganisasjon), og det bidro sterkt til å øke det politiske presset på Storting og regjering.
Foran Verdens handelsorganisasjons (WTO) toppmøte i Hongkong i desember 2005 ble det, også med utgangspunkt i For velferdsstaten, etablert en bred allianse av organisasjoner med til sammen omkring 800.000 medlemmer omkring et opprop som krevde et brudd med den nyliberalistiske handelspolitikken. Fagforbund og bondeorganisasjoner utgjorde hovedtyngden. Det ble senere fulgt opp gjennom etableringen av nettverket Handelskampanjen . Mange av de samme drivkreftene var noen år tidligere også aktivt med og dannet Norges Sosiale Forum , som den norske delen av de nye globale bevegelsene mot nyliberalisme og krig. Gjennom disse alliansene utviklet det seg prosesser som virket politisk radikaliserende.
Initiativene til å danne en regjeringsallianse mellom AP, SP og SV ble også tatt i dette miljøet. Inntil året før Stortingsvalget i 2005 avviste APs ledelse muligheten av å gå i regjering med SV. Fagbevegelsen presset dette fram, ikke minst ved at også LO etter hvert la sine krefter inn i prosjektet. Det var fagbevegelsen som presset dette fram, ikke minst etter at også LO etter hvert kastet sine krefter inn i dette prosjektet. I 2001 sørget et flertall på LO-kongressen for å bevilge penger, ikke bare til AP, slik den alltid har gjort, men for første gang også til SVs valgkamp – mot LO-ledelsens innstilling. På kongressen fire år senere var også ledelsens linje lagt om, og SVs leder ble for første gang invitert til å tale til kongressen. Fagforbundet begynte å avholde felles kontaktmøter både med SP og SV, i tillegg til AP.
Sammen med SVs framgang på meningsmålingene la dette et sterkt politisk press på APs ledelse.
Foran stortingsvalget i 2005 ble det i Oslo dannet en bred allianse for en ny kurs – mellom LO i Oslo, Attac Norge, For velferdsstaten, Fellesrådet for Afrika, Latin-Amerikagruppene i Norge, PRESS (Redd Barnas ungdomsorganisasjon), samt også direkte deltakelse fra et par av fagforeningene som var med i For velferdsstaten. Under navnet Oslo2005 gikk de sammen om å kreve et brudd med den nyliberalistiske politikken som var ført av alle regjeringer, uansett partifarge, de siste 25 årene. Det ble ikke fokusert på bestemte politiske partier eller hvem som skulle sitte på taburettene, men på nødvendigheten av en ny politisk kurs.
Vare alternativer
Da angrepene på offentlig sektor startet, benyttet høyrepartiene seg av den misnøye som allerede fantes blant mange i forhold til de eksisterende, offentlige tjenester, enten det nå gjaldt byråkratisering, kvalitetssvikt eller køordninger. Det var viktig, for oss som ville forsvare velferdsstatens landevinninger, å erkjenne disse svakhetene, men samtidig ikke gi etter for de nyliberalistiske reformene.
Dette ble løst gjennom at vi tok prinsipiell avstand fra privatisering og konkurranseutsetting, men sa ja til omstilling og utvikling. I det politiske klimaet som hersket, var ikke dette noe lett standpunkt å bære fram. Det var in å være for markedsløsninger, og konkurranseutsetting var kommet for å bli, ble vi fortalt. Som fagforbund burde vi heller arbeide for å sikre lønns- og arbeidsforhold og de faglige rettighetene innenfor anbudssystemet, fikk vi gode råd om, også fra sterke krefter innen LO og Arbeiderpartiet. Vi avviste det, og viste til at det var selve avreguleringen og privatiseringen som var problemet; som undergravde arbeidsforholdene. Det førte til at Norsk Kommuneforbund og Jan Davidsen gjennom en lang periode ble systematisk utskjelt på lederplass i dominerende borgerlige aviser.
Forbundet begrenset seg imidlertid ikke til denne defensive kampen.
Det tok også initiativet til en mer offensiv innsats – gjennom det såkalte modellkommuneprosjektet. Det ble inngått treårige avtaler med en rekke kommuner med sympatiserende politiske flertall, om å mobilisere de ansatte for å videreutvikle og bedre kvaliteten på de offentlige tjenestene. Betingelsene var at det ikke skulle forekomme privatisering, konkurranseutsetting eller oppsigelser.
Prosjektet bygde på en nedenfra-og-opp prosess, der de ansattes erfaringer, kompetanse og kvalifikasjoner skulle legges til grunn, sammen med brukernes erfaringer og behov. To uavhengige forskningsinstitusjoner fulgte den første modellkommunen (Sørum), og de konkluderte med at prosjektet hadde resultert i økt brukertilfredshet, bedre arbeidsmiljø og bedre økonomi for kommunen – altså en vinn-vinn-vinn situasjon . Mer enn noe bekreftet dette at privatiseringspolitikken ikke først og fremst dreier seg om å forbedre de offentlige velferdstjenestene, men er en politisk-ideologisk kamp for å endre samfunnet i markedskreftenes retning.
Den nye sentrum-venstreregjeringen, som kom til makten høsten 2005, har nå gjort modellkommuneprosjektet til sitt, ved at den høsten 2006 lanserte det såkalte kvalitetskommuneprosjektet. Dette er riktignok en litt modifisert utgave av modellkommuneprosjektet, men målet er å øke kvaliteten på den lokale velferden og styrke det lokale demokratiet – uten privatisering og konkurranseutsetting. En viktig seier for privatiseringsmotstanden.
Mer politisk fagbevegelse
Endelig fikk vi Trondheim-eksemplet, som ga stor inspirasjon i kampen for å slå tilbake den nyliberalistiske offensiven. Ved kommunevalget i 2003 brøt LO i Trondheim, sammen med diverse alliansepartnere, en gammel tradisjon om at fagbevegelsens rolle var å gi sin støtte til politiske parti på venstresiden (som oftest sosialdemokratiet) – og til det politiske grunnlag de stilte til valg på.
Den lokale LO-avdelingen ble i stedet selv en viktig politisk aktør. Gjennom en omfattende, demokratisk prosess ble det reist 19 entydige og klare politiske krav til hvordan Trondheim skulle styres de kommende fire årene. Kravene ble oversendt alle politiske partier – med følgende beskjed: Vi vil kjempe for de partiene som støtter våre krav. Dette virket oppdragende på en rekke av partiene – ikke minst AP, som vanskelig kunne tåle å miste støtten fra fagbevegelsen.
Fagorganisasjonene i Trondheim fikk dermed positive svar fra AP, SV, Rød Valgallianse, De Grønne, Pensjonistpartiet og den lokale Bylista. SP støttet om lag halvparten av kravene, og ble velvillig også regnet som støttespiller. Deretter oppfordret alliansen sine medlemmer og velgerne til å stemme på et av disse partiene, samtidig som den fortsatte å føre en aktiv valgkampanje for sin egen politiske plattform. Den tradisjonelle valgkampbevilgningen fra LO i Trondheim til AP og eventuelle andre parti på venstresiden ble det ikke noe av dette året, etter som pengene i stedet ble brukt til egen valgkamp.
Slik bidro en mer politisert fagbevegelse til å klargjøre de politiske motsetningene i samfunnet, samt presse AP og andre, mindre partier til venstre. Det konservative partiet, Høyre, som hadde dominert landets tredje største by de siste 14 årene, ble valgets store taper. Den nyskapte alliansen vant en klar seier, med over 60% av stemmene. De tre arbeiderpartiene, AP, SV og RV fikk alene rent flertall (51%). Disse tre, sammen med De Grønne, og med god representasjon fra fagbevegelsen, gikk sammen om å utvikle en felles politisk plattform, som også SP senere sluttet seg til, der de fleste av fagbevegelsens 19 krav ble innarbeidet.
Politikken til det ny politiske flertallet dreide seg ikke bare om å stanse privatiseringspolitikken, men også om å ta tilbake i kommunal virksomhet flere tjenester som allerede var blitt privatisert. Det har blant annet resultert i at to sykehjem og renovasjonen i halve Trondheim, som hadde blitt privatisert gjennom anbud under det tidligere konservative flertall, nå er ført tilbake til kommunal regi. Det samme har skjedd med vedlikeholdet av kommunale bygg. Sosialstønadene er økt, billettprisene på kollektivtrafikken redusert og det er satt i gang et omfattende vedlikeholdsprogram for å oppgradere de offentlige skolene. Gjennom avtale med de ansattes fagorganisasjoner har kommunen dessuten sluttet seg til den voksende rekken av modellkommuner.
Ved stortingsvalget i 2005 fulgte også norsk LO delvis opp denne modellen. Det ble gjennomført et omfattende prosjekt, Du bestemmer – LO på din side, for å få inn LO-medlemmenes egne krav og prioriteringer. 155.000 innspill fra 44.000 medlemmer kom inn. 54 konkrete krav ble utformet og sendt til alle politiske partier. De ulike partienes standpunkter til kravene ble så sendt ut til alle medlemmer, samtidig som LO, gjennom den lange valgkampen, mobiliserte for en ny politisk kurs, og flertall for en koalisjonsregjering med AP, SV og SP, slik også resultatet ble.
Hva har vi oppnådd?
Det er nyskapningene gjennom alliansebygging, nye bevegelser og en mer politisert fagbevegelse som har bidratt til de mest avgjørende endringer på venstresiden i Norge de siste årene, og som har gitt noen viktige politiske seire. Opinionen er endret – fra et knepent flertall for privatisering midt på 1990-tallet til nær 70 prosent mot før valget i 2005, noe som også presset AP til å legge om politikken.
Vi har i økende grad klart å få fram de reelle motsetningene i samfunnet og skjerpet den politisk/ideologiske debatten – til og med slik, at når Høyre skulle utnevne sin hovedmotstander ved kommunevalget i 2003, så pekte de på Norsk Kommuneforbund, som ikke stilte til valg, men som de altså likevel erkjente var hovedbarrieren mot deres nyliberalistiske offensiv. En strålende situasjon for fagforbundet, selvfølgelig, som dermed i enda større grad kunne legge premissene for den politiske debatten.
Gjennom Trondheims-modellen og den polariseringen mellom venstre og høyre i politikken, som vi også opplevde ved stortingsvalget i 2005, har vi i praksis fått bekreftet, at det er når de politiske alternativene står klart mot hverandre, når de virkelige motsetningene i samfunnet kommer til uttrykk, at venstresiden mest vellykket klarer å mobilisere. Den forenklede politiske oppfatningen om at hvis velgere går til høyre, ja, så må venstrepartiene gå etter ’for å fange opp sentrumsvelgerne’, har med andre ord nok en gang vist seg å være meningsløs. Politiske bevegelser er ikke lineære – det er interessekamp det dreier seg om, samt politisk-ideologisk tilsløring eller klarhet.
Gjennom våre allianser, vår politisering og våre klare alternativer har vi i Norge i løpet av de siste årene klart å dempe, og til dels stanse, privatiseringspolitikken, samt fjerne den mest høyreorienterte, markedsliberalistiske regjeringen vi noen gang har hatt. Den ble erstattet av en sentrum-venstreregjering etter valget i 2005, der alle de tre involverte partiene måtte føre valgkamp på en anti-privatiseringsplattform, både fordi vi hadde lyktes med å endre opinionen, men også fordi privatisering ikke lenger bare var teoretisk løftepolitikk, men konkrete erfaringer, som langt fra innfridde de rosenrøde løftene.
Viktig var det selvfølgelig også, at AP hadde opplevd et formidabelt valgnederlag i 2001, da de ble straffet av velgerne for sine nyliberalistiske utskeielser de siste par tiårene. Partiet gikk tilbake fra 36 til 24 prosent oppslutning, det laveste sosialdemokratiet i Norge hadde opplevd siden begynnelsen av 1920-tallet. Kravet om ny politisk kurs fikk dermed også sterk støtte fra store deler av partiets eget grunnplan. Gjennom venstredreiningen ved valgkampen i 2005 gjenvant AP en del av sine velgere, og regjeringserklæringen mellom de tre partiene var på flere områder overraskende radikal i sitt innhold .
Den nye regjeringens morgengave til folket besto i å innfri en del av de sentrale kravene som var reist fra fagbevegelsens og andre bevegelsers side: Privatisering av jernbanen ble stanset. Frislipp av private skoler ble stanset. Raseringen av arbeidsmiljøloven, som var gjennomført av den forrige regjeringen, ble reversert. Kommunene, som utfører de fleste velferdstjenester, har fått tilført flere milliarder kroner ekstra. Krav til en rekke utviklingsland om liberalisering av tjenestesektoren gjennom GATS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon, ble trukket tilbake. Og norske soldater ble trukket ut av Irak.
Ny politisk kurs?
Etter denne morgengaven har det imidlertid, med noen få unntak, blitt vanskeligere å øyne den nye politiske kursen i Norge. Det ser ut som om APs høyrefløy har kommet på offensiven, mens SV framviser alle sine svakheter – blant annet manglende innsikt i grunnleggende maktforhold i samfunnet. Selv om de framstiller seg som et venstresosialistisk parti, har de åpenbart ingen overordnet strategi for sin regjeringsdeltakelse. Deres vanskeligste saker i regjeringen så langt har først og fremst dreid seg om utenrikspolitikk og miljøvern, mens den sosiale kampen i stor grad er fraværende som tema, på tross av at gapet mellom de fattige og de rike øker – og sosial dumping og fagforeningsfiendtlige framstøt øker i omfang. Partiets mangel på forankring i de sosiale bevegelsene og i den sosiale kampen som de mest åpenbare svakheter. Bygging av allianser med utenomparlamentariske bevegelser er ikke-eksisterende. Snarere oppfordres det til ro, ”slik at vi kan få gjennomføre vår politikk”.
Selv om sentrum-venstreregjeringen fortsatt gjør enkelte progressive vedtak, som for eksempel å slette gjeld til utviklingsland og anerkjenne den nye palestinske regjeringen, ser det ut som om grensen for dens radikale tiltak går der hvor den ville bli nødt til å konfrontere sterke økonomiske interesser i samfunnet.
Strukturreformer, som kunne ha bidratt til å endre maktforholdene i samfunnet, ser vi derfor ikke noe til. Snarere tvert i mot presser regjeringa for tida gjennom en pensjonsreform som vil svekke den nåværende folkepensjonen – inkludert dens omfordelende virkning.
For mange av oss var det klart på forhånd at den nye sentrum-venstreregjeringen kun utgjorde en mulighet for en ny politisk kurs, men at muligheten ville være avhengig et sterkt og vedvarende sosialt press utenfra. Det skyldes flere forhold. For det første er mye makt overført fra parlamentariske organer til markedet i nyliberalismens æra. For det andre er det politiske handlingsrommet også begrenset gjennom en rekke internasjonale avtaler de siste 10-15 årene, der EØS- og WTO-avtalene er de viktigste. For det tredje er presset fra høyresiden og kapitalkreftene sterkt, og regjeringen gir etter. For det fjerde sitter høyrefløyen fortsatt på de sentrale posisjonene i AP, mens SV verken har det strategiske perspektiv eller den sosiale forankringen som er nødvendig for å utgjøre et alternativt tyngdepunkt.
Partipolitikkens elendighet på venstresiden har vi altså ikke kommet over. Heller ikke har verken de radikale deler av fagbevegelsen eller andre sosiale bevegelser vist seg sterke nok til å opprettholde et tilstrekkelig press mot en regjering som mange mener er deres egen, der, riktignok svekkede, lojalitetsbånd fortsatt legger en demper på så vel evnen som viljen til å aksjonere nedenfra. Gjennomføringen av en ny politisk kurs i retning venstre vil imidlertid være helt avhengig av et slikt press i dagens politiske situasjon.
Hittil er det derfor høyrepopulistene i Fremskrittspartiet som har vært de største vinnerne på meningsmålingene etter at sentrum-venstreregjeringen tok over i Norge. Nyliberalismen skaper et reelt grunnlag for uro, misnøye og motsetninger i samfunnet.
Høyrepopulistene har spesialisert seg på å støtte all slik misnøye – samt å kanalisere den i pervertert politisk retning (mot innvandrere, mot enslige mødre eller andre som lever på velferdsstatens stønader, eller mot ’politikerne’). Den eneste måten å møte dette på er gjennom en venstreorientert politikk som tar folks misnøye på alvor, politiserer den og kanaliserer den i retning av en kamp for kollektive løsninger.
Kampen fortsetter!
I 2009 er det nytt stortingsvalg i Norge. Fram mot det vil de mest ytterliggående alternativene i hver retning se slik ut:
”Worst case scenario”
Regjeringen har ikke levert eller levd opp til de forventninger den skapte. Entusiasmen i de bevegelsene som førte regjeringen til makten, er død. For velferdsstaten og de øvrige alliansene er svekket eller gått i oppløsning. Høyre/FrP vinner regjeringsmakt.
”Best case scenario”
Regjeringen har levert, den har lagt om til en reelt ny politisk kurs og skapt entusiasme i de bevegelsene som førte den til makten. For velferdsstaten og øvrige allianser har styrket seg, og det blir fortsatt seier for sentrum-venstreregjeringen og en ny politisk kurs.
Hvilken av disse hovedtendensene vi vil ende opp med, er det i dag for tidlig å svare sikkert på. Det som imidlertid er klart, er at den sittende regjering har problemer med å levere i samsvar med de forventninger den skapte. Det virker som om store deler av regjeringen definerer en ny politisk kurs, ikke som en helhetlig ny politisk tilnæring, men som en liste med enkeltsaker som skal gjennomføres (hvis mulig?), mens (den nyliberalistiske) politikken ellers skal ligge fast.
Uansett utvikling vil den viktigste lærdommene fra de siste års politiske kamp i Norge være den nye alliansepolitikken samt den politiske selvstendiggjøringen som har skjedd i viktige deler av fagbevegelsen og blant allierte bevegelser . Det er disse utviklingstrekkene som har ledet til de seirene som er vunnet. Det er her vi finner de viktigste og mest positive delene av den norske metode. Det er dette som har potensial i seg til å endre maktforholdene i samfunnet.
Med andre ord: Kampen fortsetter!
Av Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten