{"id":79,"date":"2008-07-21T11:44:04","date_gmt":"2008-07-21T11:44:04","guid":{"rendered":"http:\/\/127.0.0.1:4001\/wordpress\/sosialismens-to-sjeler-hal-draper-1966\/"},"modified":"2022-03-11T14:19:42","modified_gmt":"2022-03-11T14:19:42","slug":"sosialismens-to-sjeler-hal-draper-1966","status":"publish","type":"post","link":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/2008\/07\/21\/sosialismens-to-sjeler-hal-draper-1966\/","title":{"rendered":"Sosialismens to sjeler (Hal Draper, 1966)"},"content":{"rendered":"

Forord<\/strong><\/em>
\nDette er en fullstendig omskrevet og utvidet versjon av en studie som opprinnelig ble offentliggjort i det sosialistiske studenttidsskriftet Anvil (vinteren 1960) og som senere ble trykt opp igjen to eller tre ganger andre steder. Grunnlaget, hovedinnholdet og noen avsnitt st\u00e5r igjen, men jeg har benyttet denne nye utgaven til \u00e5 foreta en grundig revisjon av det som var et raskt f\u00f8rsteutkast.<\/p>\n

M\u00e5let er ikke \u00e5 presentere den sosialistiske tenkningens historie i et n\u00f8tteskall, men ganske enkelt \u00e5 illustrere en tese. Denne tesen er en historisk forklaring p\u00e5 innholdet i sosialismen og hvordan sosialismen kom til \u00e5 f\u00e5 den betydning den har i dag. Med dette for \u00f8ye har jeg valgt \u00e5 dr\u00f8fte noen f\u00e5 av de viktigste sosialistiske str\u00f8mninger fram til begynnelsen av det 20. \u00e5rhundre, siden temaet for denne unders\u00f8kelsen er kildene til den sosialistiske bevegelsen. Det fins en rekke tendenser som det ville ha blitt vanskelig \u00e5 behandle kort og som derfor ikke blir dr\u00f8ftet her i det hele tatt, som f.eks. syndikalisme, deleonisme, bolsjevisme, IWW, de kollektivistiske liberalerne etc.; men jeg tror at studier av disse f\u00f8rer til samme konklusjonen.<\/p>\n

Den st\u00f8rste vanskeligheten med en kortfattet behandling av dette emnet er det tette nett av myter som er spunnet omkring sosialismens skrevne historie. Som avslutning har jeg laget en liste over noen ganske f\u00e5 verk som er spesielt nyttige for noen av str\u00f8mningene som blir diskutert her. Interesserte lesere m\u00e5 for \u00f8vrig g\u00e5 tilbake til kildene. I dag fins det ingen noenlunde skikkelig historie om den sosialistiske tankeverden; og det vil sannsynligvis ikke komme noen f\u00f8r flere universitetsutdannete sosialister gj\u00f8r den jobben som E.P. Thompson gjorde for William Morris. Hans sanne ansikt var nesten blitt utvisket av myter.<\/p>\n

N\u00e5r det gjelder William Morris s\u00e5 leste jeg om igjen “A Dream of John Ball”, og kom igjen over det kjente sitatet om – vel, la oss sitere det igjen som motto for de neste sidene: “Jeg spekulerte over alt dette, om hvordan mennesker kjemper og taper kampen, og at det de kjempet for blir virkelighet til tross for deres nederlag, og n\u00e5r det viser seg at det ikke var det de mente og andre mennesker m\u00e5 kjempe for det de mente under et annet navn.”<\/p>\n

Hal Draper<\/em><\/p>\n

Innledning<\/strong><\/em>
\nSosialismens krise i dag gjelder innholdet i sosialismen. For f\u00f8rste gang i historien vil trolig et flertall av verdens befolkning kalle seg “sosialister” i en eller annen forstand, men aldri tidligere har ordet v\u00e6rt mindre informativt. Den n\u00e6rmeste en kommer et felles innhold i de forskjellige “sosialismer”, er en negasjon: antikapitalisme. P\u00e5 den positive siden er spektret av motstridende og uforenlige ideer som kaller seg selv sosialistiske, videre enn mangfoldet av ideer i den borgerlige verden.<\/p>\n

Selv antikapitalisme blir i mindre og mindre grad en fellesnevner. I en del av spektret har en rekke sosialdemokratiske partier s\u00e5 og si eliminert et hvert sosialistisk krav fra sine program, og lover \u00e5 opprettholde privat n\u00e6ringsliv overalt hvor det er mulig. Det mest framtredende eksemplet er det tyske sosialdemokratiet. (“Som ide, filosofi og sosial bevegelse er det tyske sosialdemokratiet ikke lenger representert av et politisk parti,” oppsummerer D.A. Chalmers i sin nyutkomne bok, The Social Democratic Party of Germany.) Disse partiene har helt utdefinert sosialismen, men tendensen de har gitt et klart uttrykk favner hele det reformistiske sosialdemokratiet. I hvilken betydning er disse partiene fortsatt “sosialistiske”?<\/p>\n

I en annen del av verdensbildet finner vi kommuniststatene, hvis p\u00e5stand om at de selv er “sosialistiske” er basert p\u00e5 en negasjon: avskaffelsen av det kapitalistiske systemet med privat profitt, og det faktum at den herskende klassen ikke best\u00e5r av private eiendomsbesittere. Men det sosio-\u00f8konomiske systemet som faktisk har erstattet kapitalismen i disse landene ville ikke v\u00e6rt gjenkjennelig for Karl Marx. Staten eier produksjonsmidlene – men hvem “eier” staten? Definitivt ikke arbeidermassene som er utbyttet, ufri og fremmedgjort fra alle midler til sosial og politisk kontroll. En ny klasse hersker, de byr\u00e5kratiske pampene; de hersker over et kollektivistisk system – en byr\u00e5kratisk kollektivisme. Dersom vi ikke mekanisk likestiller statliggj\u00f8ring med “sosialisme”; p\u00e5 hvilken m\u00e5te er disse samfunnene “sosialistiske”?<\/p>\n

Disse to egendefinerte formene for sosialisme er meget forskjellige, men de har mer til felles enn de tror. Det typiske sosialdemokratiet har dr\u00f8mt om \u00e5 “sosialisere” kapitalismen ovenfra. Prinsippet har alltid v\u00e6rt at \u00f8kt statlig innblanding i samfunnet og \u00f8konomien er sosialistisk i seg selv. Dette har en skjebnesvanger likhet med den stalinistiske forestillingen om \u00e5 p\u00e5tvinge noe kalt sosialisme ovenfra, og \u00e5 sette likhetstegn mellom statliggj\u00f8ring og sosialisme. Begge deler har sine r\u00f8tter i sosialismens tvetydige historie.<\/p>\n

Tilbake til r\u00f8ttene: de f\u00f8lgende sider har til form\u00e5l \u00e5 unders\u00f8ke innholdet i sosialismens historie, p\u00e5 en ny m\u00e5te. Det har alltid eksistert forskjellige “typer sosialisme”, og de er vanligvis blitt delt inn i reformistisk eller revolusjon\u00e6r, fredelig eller voldelig, demokratisk eller autorit\u00e6r, etc. Disse skillene fins, men det underliggende skillet er noe annet. Gjennom historien til sosialistiske bevegelser og ideer g\u00e5r det grunnleggende skillet mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra.<\/p>\n

Det som forener de mange forskjellige former for Sosialisme Ovenfra, er ideen om at sosialisme (eller en brukbar etterligning av dette) m\u00e5 bli overlevert nedover til de takknemlige massene i en eller annen form, av en styrende elite som ikke er underlagt deres kontroll. Kjernen i Sosialisme Nedenfra er at sosialisme bare kan virkeliggj\u00f8res gjennom den egne frigj\u00f8ring til aktiviserte masser i bevegelse, som streber etter frihet, mobilisert “nedenfra” i en kamp for \u00e5 ta sin skjebne i egne hender, som akt\u00f8rer (ikke bare statister) p\u00e5 historiens scene. “Arbeiderklassens frigj\u00f8ring m\u00e5 v\u00e6re dens eget verk”: dette er den f\u00f8rste setningen i statuttene skrevet av Marx for den F\u00f8rste Internasjonale, og dette er Det fremste prinsipp i hans livsverk.<\/p>\n

Det er ideen om Sosialisme Ovenfra som forklarer at kommunistdiktaturet blir godtatt som en form for “sosialisme”. Det er ideen om Sosialisme Ovenfra som konsentrerer sosialdemokratenes oppmerksomhet p\u00e5 samfunnets parlamentariske overbygning og h\u00e5ndteringen av “kommandoh\u00f8ydene” i \u00f8konomien, og som gj\u00f8r dem fiendtlig innstilt til massebevegelse nedenfra. Det er Sosialisme Ovenfra som er den dominerende tradisjon i sosialismens utvikling.<\/p>\n

V\u00e6r oppmerksom p\u00e5 at dette ikke er noe s\u00e6regent for sosialismen. Tvert imot, lengselen etter frigj\u00f8ring ovenfra er det altoverskyggende prinsippet gjennom \u00e5rhundrer av klassesamfunn og politisk undertrykking. Det er det evige l\u00f8ftet som enhver makthaver setter fram for \u00e5 f\u00e5 folket til \u00e5 rette blikket oppover for \u00e5 s\u00f8ke beskyttelse, i stedet for mot seg selv for \u00e5 s\u00f8ke frigj\u00f8ring fra behovet for beskyttelse. Folket vendte seg til kongen for beskyttelse mot adelen og til messiaser for \u00e5 styrte kongenes tyranni. I stedet for dristig massebevegelse nedenfra, er det alltid tryggere og mer fornuftig \u00e5 finne den “gode” lederen som skal bli “folkets velgj\u00f8rer”. M\u00f8nsteret for frigj\u00f8ring ovenfra er like gammelt som sivilisasjonen selv, og m\u00e5tte vise seg ogs\u00e5 i sosialismen. Men det er bare innafor rammene av den moderne sosialistiske bevegelsen at frigj\u00f8ring nedenfra i det hele tatt kunne bli et realistisk m\u00e5l. Ideen har gjort seg gjeldende innenfor sosialismen, men det har skjedd i rykk og napp. Sosialismens historie kan leses som et kontinuerlig, men stort sett mislykket, fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 befri seg fra den gamle tradisjonen – tradisjonen for frigj\u00f8ring ovenfra.<\/p>\n

Ut fra overbevisningen om at sosialismens n\u00e5v\u00e6rende krise bare kan forst\u00e5s i lys av “det store skillet” i den sosialistiske tradisjonen, vil vi n\u00e5 se p\u00e5 noen eksempler p\u00e5 sosialismens to sjeler.<\/p>\n

Noen sosialistiske “forfedre”<\/strong><\/em>
\nKarl Kautsky, den ledende teoretikeren i Den andre Internasjonale, innledet sin bok om Thomas More med en bemerkning om at de to store skikkelsene som innleder sosialismens historie er More og Munzer, og at de begge “f\u00f8lger i den lange rekken av sosialister, fra Lykurgos og Pythagoras til Platon, graccherne, Catalina, Kristus\u2026”<\/p>\n

Dette er en meget imponerende liste av tidlige “sosialister”, og gitt Kautskys posisjon burde han ha v\u00e6rt i stand til \u00e5 gjenkjenne en sosialist n\u00e5r han s\u00e5 en. Det mest spennende med denne listen er hvordan den faller fra hverandre ved unders\u00f8kelse, i to ganske forskjellige grupper.<\/p>\n

Det Plutark skrev om Lykurgos f\u00f8rte til at de tidlige sosialistene ans\u00e5 han som grunnleggeren av Spartas “kommunisme” – det er derfor Kautsky tar han med p\u00e5 listen. Men, som Plutark beskriver det, systemet i Sparta var det basert p\u00e5 lik fordeling av jord under privat eierskap; det var p\u00e5 ingen m\u00e5te sosialistisk.<\/p>\n

Den “kollektivistiske” f\u00f8lelsen man kanskje kan f\u00e5 en beskrivelse av styresettet i Sparta, kommer fra en annen kant: levem\u00e5ten til den herskende klassen i Sparta, som var organisert som en permanent disiplinert garnison i en tilstand av beleiring; til dette kan vi legge det terroristiske regimet som ble p\u00e5tvunget helotene (slavene). Jeg kan ikke se hvordan en moderne sosialist kan lese om Lykurgos’ styresett uten \u00e5 f\u00f8le at han ikke st\u00e5r overfor en av sosialismens forfedre, men en forl\u00f8per for fascismen. En ganske stor forskjell! Men hva kommer det av at denne forskjellen ikke var synlig for sosialdemokratiets ledende teoretiker?<\/p>\n

Pythagoras opprettet en eliteorden som fungerte som landaristokratiets politiske arm mot plebeiernes demokratiske bevegelse. Han og partiet hans ble til slutt styrtet og forvist av et folkelig revolusjon\u00e6rt oppr\u00f8r. Kautsky ser ut til \u00e5 befinne seg p\u00e5 gal side av barrikadene! I tillegg hersket det innenfor den pythagoreiske orden et absolutt autorit\u00e6rt og ensrettet regime. Til tross for dette, valgte Kautsky \u00e5 betrakte Pythagoras som en av sosialismens forfedre fordi han trodde at de organiserte pythagoreerne praktiserte felleshusholdning. Selv om dette skulle v\u00e6re sant, (Kautsky fant senere ut at det ikke var det) ville det gjort den pythagoreiske orden akkurat like kommunistisk som et kloster. Sett opp en nok en av totalitarismens forgjengere p\u00e5 Kautskys liste.<\/p>\n

Tilfellet med Platons Republikken er velkjent. Det eneste element av “kommunisme” i hans idealstat er forordningen om klosterliknende felleshusholdning for den lille eliten av “voktere” som utgj\u00f8r byr\u00e5kratiet og h\u00e6ren. Men det omgivende samfunnssystemet skulle ha privat eiendom, ikke sosialistisk. Og – her har vi det igjen – Platons statsmodell er regjering av en aristokratisk elite, og han understreker at demokrati uunng\u00e5elig betyr samfunnets forringelse og undergang. Platons politiske m\u00e5l var i virkeligheten en rehabilitering av og opprensking i det styrende aristokratiet, for \u00e5 bekjempe de demokratiske str\u00f8mningene. \u00c5 kalle han en av sosialismens forfedre, impliserer en oppfatning av sosialisme som gj\u00f8r enhver form for demokratisk kontroll irrelevant.<\/p>\n

P\u00e5 den annen side hadde Catilina og graccherne ingen kollektivistisk side. Deres navn er forbundet med det folkelig-demokratiske oppr\u00f8rets massebevegelser mot Etablissementet. De var avgjort ikke sosialister, men de var p\u00e5 folkets side i klassekampen i den gamle verden, p\u00e5 parti med den folkelige bevegelsen nedenfra. Det ser ut til at det hele var likegyldig for sosialdemokratiets teoretiker.<\/p>\n

Her, i forhistorien for v\u00e5rt emne, fins to slags skikkelser som er som skapt for den sosialistiske bevegelsens Pantheon. Vi finner skikkelser med et anstr\u00f8k (p\u00e5st\u00e5s det) av kollektivisme, som like fullt var gjennomf\u00f8rte elitister, autorit\u00e6re og antidemokrater; og det fantes skikkelser uten noe kollektivistisk ved seg, som var knyttet til demokratiske klassekamper. En kollektivistisk tendens uten demokrati, og en demokratisk tendens uten kollektivisme, men fortsatt ingenting som f\u00f8rer disse to str\u00f8mningene sammen.<\/p>\n

Ikke f\u00f8r Thomas Munzer, lederen av den revolusjon\u00e6re venstrefl\u00f8yen i den tyske reformasjonen, finner vi antydningen til en slik sammensmelting; en sosial bevegelse med kommunistiske ideer (Munzers) som ogs\u00e5 var engasjert i en dyptg\u00e5ende folkelig-demokratisk kamp nedenfra. Motsetningen er nettopp Sir Thomas More, kl\u00f8ften mellom disse to samtidige g\u00e5r til kjernen i v\u00e5rt tema. Mores Utopia tegner et bilde av en gjennomdisiplinert samfunn som minner mer om 1984 enn om et sosialistisk demokrati, elitistisk tvers igjennom, til og med med slaveri, en typisk Sosialisme Ovenfra. Det er ikke overraskende at av disse to “sosialistiske forfedre” som st\u00e5r p\u00e5 terskelen til den moderne verden, ford\u00f8mte den ene (More) den andre og st\u00f8ttet b\u00f8dlene som tok livet av ham og bevegelsen hans.<\/p>\n

Hva var s\u00e5 sosialismens innhold da den f\u00f8rst kom til verden? Helt fra begynnelsen var den splittet i sosialismens to sjeler; og det var krig mellom dem.<\/p>\n

De f\u00f8rste moderne sosialistene<\/strong><\/em>
\nI.<\/strong> Babeuf<\/strong>. Den f\u00f8rste moderne sosialistiske bevegelsen var den som ble ledet av Babeuf i den siste fasen av den franske revolusjonen (“De likeverdiges sammensvergelse”), f\u00f8dt som en fortsettelse av revolusjon\u00e6r jakobinisme med et mer konsekvent sosialt m\u00e5l: et samfunn med kommunistisk likhet.<\/p>\n

Dette er f\u00f8rste gang i moderne tid at sosialismens ide knyttes til ideen om en folkelig bevegelse – en kombinasjon av avgj\u00f8rende betydning.<\/p>\n

Denne kombinasjonen reiser umiddelbart et avgj\u00f8rende sp\u00f8rsm\u00e5l: Hva er blir egentlig i hvert tilfelle oppfattet \u00e5 v\u00e6re forbindelsen mellom denne sosialistiske ideen og den folkelige bevegelsen? Dette er n\u00f8kkelsp\u00f8rsm\u00e5let for sosialismen i de neste 200 \u00e5r.<\/p>\n

Slik babouvistene s\u00e5 det: Massebevegelsen i folket har mislykkes; folket synes \u00e5 ha snudd ryggen til revolusjonen. Men de lider fortsatt, fortsatt trenger de kommunisme: dette vet vi. Folkets revolusjon\u00e6re vilje er blitt knust av en sammensvergelse fra h\u00f8yresiden. Det vi trenger er et renkespill fra venstresida for \u00e5 gjenskape den folkelige bevegelsen, \u00e5 sette den revolusjon\u00e6re viljen ut i livet. Vi m\u00e5 derfor gripe makten. Men folket er ikke lenger rede til \u00e5 gripe makten. Derfor er det n\u00f8dvendig for oss \u00e5 gripe makten i deres navn, for \u00e5 kunne heve folket opp til det punktet. Det inneb\u00e6rer et midlertidig diktatur, av en minoritet – det m\u00e5 innr\u00f8mmes, men det vil v\u00e6re et oppdragende diktatur, som tar sikte p\u00e5 \u00e5 skape de betingelsene som gj\u00f8r demokratisk kontroll mulig i framtiden. (S\u00e5nn sett er vi demokrater.) Dette vil ikke v\u00e6re et folkets diktatur slik som under Pariserkommunen, og slett ikke proletariatets, det er rett og slett et diktatur over folket – med meget gode hensikter.<\/p>\n

I mesteparten av de neste femti \u00e5rene forble forestillingen om Det oppdragende diktaturet over folket programmet for det revolusjon\u00e6re venstre – gjennom de tre B’er (Babeuf, Buanarroti, Blanqui) og hvis vil legger til anarkistisk ordgyteri, ogs\u00e5 Bakunin. Nyordningen vil bli overlevert ned det lidende folket av den revolusjon\u00e6re klikken. Denne typiske Sosialisme Ovenfra er den f\u00f8rste og mest primitive formen for revolusjon\u00e6r sosialisme, men det fins fortsatt beundrere av Castro og Mao som tror at det er det toppen av revolusjonisme.<\/p>\n

II. Saint-Simon<\/strong>. Et lysende intellekt som dukket opp i denne revolusjon\u00e6re perioden grep saken an p\u00e5 en helt annen m\u00e5te. Saint-Simon ble drevet av en voldsom reaksjon mot revolusjon, uorden og uroligheter. Det som begeistret ham var industriens og vitenskapens muligheter.<\/p>\n

Hans visjon hadde ingenting \u00e5 gj\u00f8re med noe i n\u00e6rheten av likhet, rettferd, frihet, menneskerettigheter eller beslektede lidenskaper; den omfattet kun modernisering, industrialisering, planlegging, atskilt fra slike betraktninger.<\/p>\n

Planlagt industrialisering var n\u00f8kkelen til den nye verden, og de som kunne gjennomf\u00f8re dette var \u00e5penbart oligarkiene av finans- og forretningsfolk, vitenskapsmenn, teknologer og ledere. Da han ikke hadde noen appell hos disse, vendte seg til Napoleon eller hans etterf\u00f8lger Ludvig 18. for \u00e5 f\u00e5 disse til \u00e5 sette i verk planer for et kongelig diktatur. Han hadde flere forskjellige planer, men alle var totalt autorit\u00e6re ned til den minste forordning. Som systematisk rasist og militant imperialist var han en innbitt fiende av selve ideen om likhet og frihet, som han hatet som avkom av den franske revolusjonen.<\/p>\n

Det var f\u00f8rst i den siste fasen av sitt liv (1825) at han gikk over til \u00e5 appellere nedover til arbeiderne, han var skuffet over den naturlige elitens oppslutning om sin plikt til \u00e5 innf\u00f8re det moderniserende oligarkiet. Den “nye kristendommen” skulle bli en folkelig bevegelse, men dens rolle skulle kun v\u00e6re \u00e5 overbevise de herskende om \u00e5 ta hensyn til r\u00e5dene fra saint-simonistene. Arbeiderne skulle organisere seg – for \u00e5 anmode sine kapitalister og bedriftsledere til \u00e5 ta styringen fra de “snyltende klassene”.<\/p>\n

Hva var s\u00e5 forholdet mellom det ideen om Det planlagte samfunn og den folkelige bevegelsen? Folket, bevegelsen, kunne v\u00e6re nyttig som rambukk – i noens hender. Saint-Simons siste ide var en bevegelse nedenfra for \u00e5 gjennomf\u00f8re Sosialisme Ovenfra. Men makt og kontroll m\u00e5tte forbli der hvor de alltid har v\u00e6rt – der oppe.<\/p>\n

III. Utopistene<\/strong>. En tredje type sosialisme som vokste fram i den post-revolusjon\u00e6re generasjonen, tilh\u00f8rte de virkelig utopiske sosialistene – Robert Owen, Charles Fourier, Etienne Cabet, etc. De planla et idealsamfunn, fullt ferdig fra Lederens hode, som skulle finansieres av rike filantropers n\u00e5de under Den veldedige makts beskyttende vinge.<\/p>\n

Owen (p\u00e5 mange m\u00e5ter den mest sympatiske i denne gjengen) var like kategorisk som alle de andre: “Denne store forandringen\u2026 m\u00e5 og vil bli gjennomf\u00f8rt av de rike og mektige. Det fins ingen andre til \u00e5 gj\u00f8re det\u2026 det er bortkastet tid, talent og penger for de fattige \u00e5 kjempe mot de rike og mektige\u2026” Han var naturligvis mot “klassehat”, klassekamp. Blant de mange som mener det, er det f\u00e5 som har skrevet s\u00e5 direkte at m\u00e5let for denne “sosialismen” er “\u00e5 regjere eller behandle hele samfunnet slik som de dyktigste legene behandler sine pasienter i de beste psykiatriske sykehusene”, med “overb\u00e6renhet og godhet” overfor de stakkarslige som “er blitt slik p\u00e5 grunn av det n\u00e5v\u00e6rende, h\u00f8yst irrasjonelle, samfunnssystemets ufornuft og urettferdighet.”<\/p>\n

Cabets samfunnssystem s\u00f8rget for valg, men det skulle ikke v\u00e6re noen fri diskusjon; og han insisterte p\u00e5 at en kontrollert presse, systematisk indoktrinering og fullstendig disiplinert ensretting var en del av medisinen.
\nHva var forholdet mellom den sosialistiske ideen og den folkelige bevegelsen, for disse utopiske sosialistene? Den folkelige bevegelsen var flokken som skulle gjetes av den gode hyrden. Man m\u00e5 ikke tro at Sosialisme Ovenfra alltid m\u00e5 inneb\u00e6re grusomt despotiske hensikter.<\/p>\n

Denne siden ved disse ovenfra-sosialismene h\u00f8rer slett ikke bare fortiden til. Tvert imot; den er s\u00e5 moderne at en moderne forfatter som Martin Buber, i Paths of Utopia kan prestere det bemerkelsesverdige kunststykke \u00e5 behandle de gamle utopistene som om de var gode demokrater og “frihetselskere”. Denne myten er ganske utbredt, og den peker nok en gang p\u00e5 den sterkt manglende forst\u00e5elsen hos sosialistiske skribenter og historikere av at den dypt rotfestede tradisjonen for Sosialisme Ovenfra er den dominerende komponenten i sosialismens to sjeler.<\/p>\n

Marx’ syntese<\/strong><\/em>
\nUtopismen var elitistisk og antidemokratisk tvers igjennom fordi den var utopisk – det vil si; den strebet etter oppskriften p\u00e5 en prefabrikkert modell, ville dr\u00f8mme fram en plan som deretter kunne virkeliggj\u00f8res gjennom viljen. Framfor alt var den i seg selv fiendtlig til selve ideen om \u00e5 omforme samfunnet nedenfra, gjennom den samfunnsrystende inngripen fra frihetss\u00f8kende folkemasser, selv der hvor den til slutt godtok \u00e5 gripe til massebevegelse som pressmiddel mot lederne. I den sosialistiske bevegelsen slik den utviklet seg f\u00f8r Marx, krysset aldri den sosialistiske ideens linje linjen til demokrati nedenfra.<\/p>\n

Denne krysningen, denne syntesen, var Marx’ store bidrag; hele innholdet i Kapitalen er underordnet sammenliknet med dette. Dette er marxismens hjerte; “Dette er loven, resten er kommentarer.” Det Kommunistiske Manifest fra 1848 var karakteristisk for den f\u00f8rste bevegelsens selvbevissthet (med Engels’ ord) “hvis oppfatning helt fra begynnelsen var at arbeiderklassens frigj\u00f8ring m\u00e5 v\u00e6re arbeiderklassens eget verk”.<\/p>\n

Den unge Marx gikk selv gjennom et mer primitivt stadium akkurat som det menneskelige fosteret gjennomg\u00e5r gjellestadiet; eller for \u00e5 si det p\u00e5 en annen m\u00e5te, en av sine f\u00f8rste immunprosesser gjennomgikk han da han ble angrepet av den mest utbredte sykdom av alle, illusjonen om “frelserdespoten”. Da Marx var 22 \u00e5r gammel, d\u00f8de den gamle keiseren, og til liberalernes lovprisninger besteg Friedrich Wilhelm den Fjerde tronen omgitt av forh\u00e5pninger om demokratiske reformer ovenfra. Ingenting av den sorten skjedde. Marx kom aldri tilbake til denne tanken, som her villedet hele sosialismen med sin tro p\u00e5 frelser-diktatorer eller frelser-presidenter.<\/p>\n

Marx kom inn i politikken som den kjempende redakt\u00f8ren for en avis som var organ for ytterste venstre i det liberale demokratiet i det industrialiserte Rhindistriktet, og ble snart det fremste redaksjonelle taler\u00f8r for fullt politisk demokrati i Tyskland. Den f\u00f8rste artikkelen han publiserte var en polemikk hvor han gikk inn for pressens ubetingede frihet fra all statlig sensur. P\u00e5 det tidspunkt da den keiserlige regjeringen tvang fram hans avgang, var han i gang med \u00e5 finne ut mer om de nye sosialistiske ideene som kom fra Frankrike. Da denne ledende talsmann for et liberalt demokrati ble sosialist, betraktet han fortsatt oppgaven \u00e5 v\u00e6re kampen for demokratiet – bortsett fra at demokrati n\u00e5 hadde en dypere betydning. Marx var den f\u00f8rste sosialistiske tenker og leder som kom til sosialismen gjennom kampen for det liberale demokrati.<\/p>\n

I noen manuskript-notater fra 1844 tilbakeviste han den eksisterende “primitive kommunismen” som fornekter menneskets personlighet, og vendte blikket mot en kommunisme som skulle v\u00e6re en “fullt utviklet humanisme”. I 1845 utarbeidet han og vennen Engels en argumentasjon mot elitismen i den sosialistiske str\u00f8mningen som en Bruno Bauer representerte. I 1846 organiserte de De tyske demokratiske kommunistene i eksil i Brussel, og Engels skrev: “I v\u00e5r tid er demokrati og kommunisme ett.” “Bare proletarene er i stand til \u00e5 virkelig forbr\u00f8dres under det kommunistiske demokratiets banner.”<\/p>\n

Under utarbeidelsen av det synspunkt som f\u00f8rst forente den nye kommunistiske ideen med de nye demokratiske forh\u00e5pningene, kom de i konflikt med de eksisterende kommunistiske sektene, som Weitlings, som dr\u00f8mte om et messiansk diktatur. For \u00e5 slutte seg til gruppen som ble til Kommunistens Forbund (som de skrev Det Kommunistiske Manifest for), satte de som vilk\u00e5r at organisasjonen skulle endres fra en elitekonspirasjon av det gamle slaget til en \u00e5pen propagandagruppe, at “alt som leder til overtroisk autoritetstro, strykes fra vedtektene”, at ledelsen skulle velges av hele medlemsmassen i motsetning til tradisjonen med “avgj\u00f8relser ovenfra”. De fikk Forbundet med seg p\u00e5 sin nye framgangsm\u00e5te, og i et tidsskrift utgitt i 1847 bare f\u00e5 m\u00e5neder f\u00f8r Det Kommunistiske Manifest, kunngjorde gruppen:<\/p>\n

“Vi h\u00f8rer ikke til de kommunistene som vil den personlige friheten til livs, som vil gj\u00f8re verden om til en stor arbeidsbrakke eller et gigantisk arbeidshus. Det fins helt klart noen kommunister som, med lett samvittighet, nekter \u00e5 godta den personlige friheten fordi de ser p\u00e5 den som en hindring for fullstendig harmoni. Men vi har intet \u00f8nske om \u00e5 bytte vekk frihet for likhet. Vi er overbevist om\u2026 at ikke under noe sosialt system vil den personlig friheten v\u00e6re bedre sikret enn i et samfunn basert p\u00e5 felleseie\u2026 [La oss forene] v\u00e5re krefter for \u00e5 skape en demokratisk stat hvor hvert parti har adgang til gjennom tale eller skrift \u00e5 vinne flertallet for sine ideer\u2026”<\/p>\n

Det kommunistiske manifest som ble til gjennom disse diskusjonene proklamerte at revolusjonens f\u00f8rste m\u00e5l var “\u00e5 vinne slaget om demokratiet.” Da Kommunistens Forbund, to \u00e5r senere etter 1848-revolusjonenes undergang, ble splittet, var det igjen i konflikt med den “primitive kuppkommunismen”, som ville erstatte en virkelig massebevegelse i en opplyst arbeiderklasse med besluttsomme revolusjon\u00e6re grupper.<\/p>\n

Marx fortalte dem:<\/p>\n

“Minoriteten\u2026 gj\u00f8r den blotte viljen til drivkraften i revolusjonen, i stedet for de faktiske forholdene. Der vi sier til arbeiderne: “Dere vil bli n\u00f8dt til \u00e5 g\u00e5 gjennom femten eller tjue eller femti \u00e5r med borgerkriger og internasjonale kriger, ikke bare for \u00e5 forandre de r\u00e5dende forholdene, men ogs\u00e5 for \u00e5 forandre dere selv og gj\u00f8re dere i stand til \u00e5 ta den politiske makten”, sier dere til arbeiderne: “Vi m\u00e5 oppn\u00e5 makt straks, ellers kan vi like godt legge oss til \u00e5 sove.”<\/p>\n

“For \u00e5 forandre dere selv og gj\u00f8re dere i stand til \u00e5 ta den politiske makten”: dette er Marx` program for arbeiderbevegelsen, i motsetning b\u00e5de til de som sier at arbeiderne kan ta makten hvilken som helst s\u00f8ndag, og de som sier aldri. Slik ble marxismen til, i bevisst kamp mot forkjemperne for Det oppdragende diktatur, frelser-diktatorene, de revolusjon\u00e6re elitistene, de autorit\u00e6re kommunistene, i tillegg til filantropiske velgj\u00f8rere og borgerlige liberalere. Dette var Marx’ marxisme, ikke den karikerte uhyrligheten som har f\u00e5tt p\u00e5klistret denne merkelappen b\u00e5de av Etablissementets professorvelde, som gr\u00f8sser av Marx’ kompromissl\u00f8se \u00e5nd av revolusjon\u00e6r opposisjon mot det kapitalistiske status quo, og av stalinistene og ny-stalinistene som m\u00e5 skjule det faktum at Marx gjorde hva det skulle v\u00e6re for \u00e5 bekjempe slike som dem.<\/p>\n

“Det var Marx som til slutt forente de to ideene om sosialisme og demokrati” fordi han utviklet en teori som gjorde syntesen mulig for f\u00f8rste gang. Teoriens kjerne er denne p\u00e5standen: At det finnes en sosial majoritet som har interesse av og motivasjon for \u00e5 forandre systemet, og at sosialismens m\u00e5l kan v\u00e6re utdanningen og mobiliseringen av denne majoriteten. Dette er den utbyttede klassen, arbeiderklassen, som drivkraften for revolusjon endelig vil springe ut av. F\u00f8lgelig er en Sosialisme Nedenfra mulig, basert p\u00e5 en teori som ser de revolusjon\u00e6re utviklingsmulighetene i de brede masser, ogs\u00e5 hvis de synes tilbakeliggende p\u00e5 et bestemt tidspunkt og et bestemt sted. Kapitalen er, n\u00e5r alt kommer til alt, ingenting annet enn en p\u00e5visning av den \u00f8konomiske basis for denne p\u00e5standen.<\/p>\n

Det er bare en teori om arbeiderklasse-sosialisme som gj\u00f8r sammensmeltingen av revolusjon\u00e6r sosialisme og revolusjon\u00e6rt demokrati mulig. Vi argumenterer ikke her for v\u00e5r egen overbevisning om at dette synet er berettiget, men holder fast p\u00e5 hva som er alternativet: alle sosialister eller aspirerende reformatorer som avviser dette synet, m\u00e5 havne i en eller annen Sosialisme Ovenfra, om det er av den reformistiske, utopiske, byr\u00e5kratiske, stalinistske, maoistiske eller Castro-varianten. Og det gj\u00f8r de.<\/p>\n

Fem \u00e5r f\u00f8r Det kommunistiske manifest hadde en nyomvendt, 23 \u00e5r gammel sosialist fortsatt skrevet i den gamle, elitistiske tradisjonen: “Vi kan bare rekruttere v\u00e5r rekker fra de klassene som har f\u00e5tt en rimelig god utdanning: det vil si fra universitetene og fra handelsborgerskapet\u2026” Den unge Engels ble klokere; men denne foreldete l\u00e6rdom er fortsatt blant oss.<\/p>\n

Myten om anarkistisk “frihetlighet”<\/strong><\/em>
\nEn av de mest gjennomf\u00f8rt autorit\u00e6re personer i radikalismens historie er ingen annen enn “anarkismens far”, Proudhon. Hans navn blir n\u00e5 og da gjenopplivet som et stort “frihetlig” forbilde p\u00e5 grunn av hans iherdige gjentakelse av ordet frihet, og hans appeller om “revolusjon nedenfra”.<\/p>\n

Noen er kanskje villige til \u00e5 overse hans hitlerske form for antisemittisme (“J\u00f8den er menneskehetens fiende. Det er n\u00f8dvendig \u00e5 sende denne rasen tilbake til Asia, eller utrydde den\u2026”). Eller hans grunnleggende rasisme i sin alminnelighet (han mente det var riktig for S\u00f8rstatene \u00e5 holde amerikanske svarte som slaver, siden de var lavest st\u00e5ende blant de mindreverdige raser).<\/p>\n

Eller hans glorifisering av krig for krigens skyld (p\u00e5 n\u00f8yaktig samme vis som Mussolini). Eller hans syn p\u00e5 at kvinner ikke skulle ha noen rettigheter (“Jeg nekter henne alle politiske rettigheter og ethvert initiativ.<\/p>\n

For kvinnen ligger frihet og et godt liv kun i ekteskapet, i moderskapet og i huslige plikter\u2026”) – det vil si nazistenes “Kinder-Kirche-K\u00fcche”.<\/p>\n

Men det er ikke mulig \u00e5 glatte over hans voldsomme motstand ikke bare mot fagorganisering og streikerett (han st\u00f8ttet til og med politiet i streikebryteri), men ogs\u00e5 mot enhver ide om retten til \u00e5 stemme, allmenn stemmerett, folkesuverenitet og selve grunnlovstanken. (“Alt dette demokratiet er avskyelig\u2026 Hva skulle jeg ikke gi for \u00e5 seile inn i denne mobben med knyttede never!”). Hans opptegnelser for sitt ideelle samfunn innbefatter undertrykkelse av alle andre grupper, ethvert offentlig m\u00f8te med mer enn 20 deltakere, enhver fri presse og alle valg. I de samme opptegnelser ser han fram til “en alminnelig inkvisisjon” og domfellelsen av “flere millioner mennesker” til tvangsarbeid – “s\u00e5 snart revolusjonen er gjennomf\u00f8rt.”<\/p>\n

Bak all dette fantes en suveren forakt for folket – det n\u00f8dvendige grunnlaget for sosialisme ovenfra, p\u00e5 samme m\u00e5te som det motsatte var marxismens grunnlag. Massene er korrupte og h\u00e5pl\u00f8se (“Jeg tilber menneskeheten, men spytter p\u00e5 mennesker!”) De er “bare noen ville\u2026 som det er v\u00e5r plikt \u00e5 sivilisere, og uten \u00e5 gj\u00f8re dem til v\u00e5re herrer,” skrev han til en venn som han h\u00e5nlig irettesatte: “Du tror fortsatt p\u00e5 folket.” Fremskritt kan bare skje under herred\u00f8mmet til en elite som passer p\u00e5 at folket ikke f\u00e5r noen makt.<\/p>\n

Fra tid til annen s\u00e5 han p\u00e5 en eller annen regjerende despot som den eneherskeren som ville bringe revolusjonen: Louis Bonaparte (han skrev en hel bok i 1852 der han ber\u00f8mmer keiseren som b\u00e6rer av revolusjonen); prins Jerome Bonaparte; og til slutt tsar Alexander II (“Glem ikke at tsarens despoti er n\u00f8dvendig for sivilisasjonen”).<\/p>\n

Det fantes selvf\u00f8lgelig en kandidat til diktatorjobben som var n\u00e6rmere: han selv. Han utviklet en detaljert plan for et n\u00e6ringsliv bygd p\u00e5 “gjensidighet”, kooperativt i formen, som ville spre seg og ta over all forretningsvirksomhet og deretter staten. I sine skrifter plasserer Proudhon seg selv som \u00f8verste leder, selvf\u00f8lgelig ikke underlagt den demokratiske kontroll han foraktet s\u00e5 dypt.<\/p>\n

Han tok seg av detaljene p\u00e5 forh\u00e5nd:<\/p>\n

“Sett opp et hemmelig program, for alle lederne: ugjenkallelig fjerning av kongelighet, demokrati, eiere, religion [osv].” “Lederne er landets naturlige representanter. Ministrer er kun overordnete ledere og generaldirekt\u00f8rer; slik jeg en dag vil bli\u2026 N\u00e5r vi blir herskere, vil religionen bli det vi vil den skal v\u00e6re; likedan med utdanning, filosofi, rettsvesen, administrasjon og regjering.”<\/p>\n

Leseren, som kan v\u00e6re full av de vanlige illusjonene om anarkistisk “frihetlighet”, vil kanskje sp\u00f8rre: Var han da uoppriktig i sin store kj\u00e6rlighet til friheten? P\u00e5 ingen m\u00e5te: det gjelder bare \u00e5 forst\u00e5 hva anarkistisk “frihet” betyr. Proudhon skrev: “Frihetens prinsipp er som hos Thelemes abbed [hos Rabelais]: gj\u00f8r hva du vil!” og prinsippet innebar: “ethvert menneske som ikke kan gj\u00f8re det han vil, og alt hva han vil, har retten til \u00e5 gj\u00f8re oppr\u00f8r, ogs\u00e5 alene, mot regjeringen, til og med hvis regjeringen var alle andre.” Det eneste menneske som kan glede seg over denne friheten er en despot; dette er betydningen av den glimrende innsikt hos Dostovjevskis Shigalev: “N\u00e5r jeg starter i uinnskrenket frihet, havner jeg i uinnskrenket despoti.”<\/p>\n

Tilsvarende gjelder den andre “anarkismens far”, Bakunin, hvis oppskrifter p\u00e5 diktatur og undertrykking av demokratisk kontroll er bedre kjent enn Proudhons.<\/p>\n

Det grunnleggende resonnementet er det samme: Anarkismen handler ikke om \u00e5 skape demokratisk kontroll nedenfra, bare om \u00f8deleggelsen av “autoritet” over individet, inkludert den mest demokratiske regulering av samfunnet som tenkes kan. Dette er klarlagt av autoritative anarkistiske fortolkere igjen og igjen, for eksempel av George Woodcock: “selv hvis demokrati var mulig, ville ikke anarkisten st\u00f8tte det\u2026 Anarkister kjemper ikke for politisk frihet. Det de kjemper for, er frihet fra politikk\u2026” Anarkismen er i prinsippet sterkt antidemokratisk, siden en ideell demokratisk autoritet fortsatt er autoritet. Men siden anarkismen – n\u00e5r den avviser demokratiet – ikke har noen annen metode for \u00e5 l\u00f8se de uunng\u00e5elige uoverensstemmelsene og forskjellene blant innbyggerne i Theleme, blir dens uinnskrenkede frihet for hvert ukontrollert individ umulig \u00e5 skille fra det uinnskrenkede despoti ut\u00f8vd av et slikt individ, b\u00e5de i teori og praksis.<\/p>\n

Det store problemet i v\u00e5r tid er \u00e5 oppn\u00e5 demokratisk kontroll nedenfra over den enorme makt som ut\u00f8ves i et moderne samfunn. Anarkismen, som er friest av alle med sitt ordgyteri om “noe nedenfra”, avviser dette m\u00e5let. Det er den andre siden av den byr\u00e5kratiske despotismens medalje, med alle dens verdier snudd opp-ned, ikke botemiddelet eller alternativet.<\/p>\n

Lassalle og statssosialismen<\/strong><\/em>
\nDet blir ofte framstilt som om det tyske sosialdemokratiske partiet, selve modellen for et moderne sosialdemokrati, ble bygd p\u00e5 marxistisk grunn. Dette er en myte akkurat som mye annet i de eksisterende sosialisme-historiene. P\u00e5virkningen fra Marx var sterk, ogs\u00e5 p\u00e5 noen av topplederne i en periode, men politikken som gjennomsyret og til slutt fylte hele partiet, kom hovedsaklig fra to andre kilder. Den ene var Lasalle, som grunnla tysk sosialisme som organisert bevegelse (1863); den andre var de britiske fabianerne som inspirerte Eduard Bernsteins “revisjonisme”.<\/p>\n

Ferdinand Lasalle er prototypen p\u00e5 statssosialisten – det vil si en som har som m\u00e5l at sosialismen skal avgis nedover av den eksisterende staten. Han var ikke det f\u00f8rste prominente eksemplet (det var Louis Blanc), men for ham var den eksisterende staten keiserstaten under Bismarck.<\/p>\n

Staten, sa Lasalle til arbeiderne, er noe som “kan oppn\u00e5 for hver enkelt av oss det ingen av oss kan oppn\u00e5 alene.” Marx hevdet det stikk motsatte; at arbeiderklassen m\u00e5tte frigj\u00f8re seg selv og avskaffe den eksisterende staten underveis. E. Bernstein hadde helt rett i at Lasalle “laget en ren kultus” omkring staten. “All sivilisasjons eldgamle vestalinneild, staten, forsvarer jeg sammen med dere mot disse moderne barbarene [det liberale borgerskapet]”, sa Lasalle til en pr\u00f8yssisk rett. Dette var det som gjorde Marx og Lasalle “fundamentalt uenige”, p\u00e5peker Lasalles biograf Footman, som avsl\u00f8rer hans pro-pr\u00f8yssiske holdning, pro-pr\u00f8yssiske nasjonalisme og pro-pr\u00f8yssiske imperialisme.<\/p>\n

Lasalle organiserte den f\u00f8rste tyske sosialistbevegelsen som sitt personlige diktatur. Helt bevisst satte han i gang \u00e5 bygge den opp som en massebevegelse nedenfra for \u00e5 oppn\u00e5 en Sosialisme Ovenfra (husk Saint-Simons rambukk). M\u00e5let var \u00e5 overbevise Bismarck til \u00e5 gi innr\u00f8mmelser – spesielt alminnelig stemmerett, og p\u00e5 grunnlag av disse kunne en parlamentarisk bevegelse under Lasalle bli Bismarckstatens allierte i koalisjon mot det liberale borgerskapet. For \u00e5 n\u00e5 dette m\u00e5let pr\u00f8vde faktisk Lasalle \u00e5 forhandle med Jernkansleren. Etter \u00e5 ha sendt ham de diktatoriske statuttene for sin organisasjon som “konstitusjonen i mitt konged\u00f8mme som du kanskje vil misunne meg”, fortsatte Lasalle:<\/p>\n

“Men denne miniatyren vil v\u00e6re nok til \u00e5 vise hvor sant det er at arbeiderklassen f\u00f8ler en instinktiv tilb\u00f8yelighet i retning diktatur hvis den f\u00f8rst blir riktig overbevist om at diktaturet vil ut\u00f8ves i dens interesse; og hvor mye den, tross alle republikanske synsm\u00e5ter – eller nettopp p\u00e5 grunn av dem – vil v\u00e6re tilb\u00f8yelig, som jeg sa deg nylig, til \u00e5 se p\u00e5 kongemakten, i motsetning til det borgerlige samfunnets egoisme, som den naturlige representant for sosialt diktatur. Men da m\u00e5 kongemakten p\u00e5 sin side endelig bestemme seg for \u00e5 ta det – sikkert temmelig usannsynlige – skritt \u00e5 sl\u00e5 inn p\u00e5 en virkelig revolusjon\u00e6r linje og forandre seg selv fra et monarki for de privilegerte sjikt til et sosialt og revolusjon\u00e6rt folkets monarki.”<\/p>\n

Selv om dette hemmelige brevet ikke var kjent p\u00e5 den tiden, forsto Marx lasalleanismens vesen fullt ut. Han sa direkte til Lasalle at han var en “bonapartist”, og skrev forutseende at “hans holdning er den framtidige arbeiderdiktatorens.” Han kalte tendensen hos Lasalle for “kongelig pr\u00f8yssisk regjeringssosialisme”, og ford\u00f8mte hans “allianse med absoluttiske og f\u00f8ydale motstandere av borgerskapet.”<\/p>\n

“I stedet for omforming av samfunnet gjennom en revolusjon\u00e6r prosess,” skrev Marx, ser Lasalle sosialismen stige opp “av `den statlige hjelpen’ som staten gir til produsentenes kooperative sammenslutninger og som staten, ikke arbeideren, `setter ut i livet’.” Marx gj\u00f8r narr av dette. “Men hva de n\u00e5v\u00e6rende kooperative sammenslutningene ang\u00e5r, s\u00e5 har de verdi bare s\u00e5 lenge de er arbeidernes egne uavhengige verk og ikke er under innflytelse av regjeringen eller borgerskapet.” Dette er en klassisk framstilling av betydningen til ordet uavhengig som hj\u00f8rnesteinen i Sosialisme Nedenfra versus stats-sosialisme.<\/p>\n

Det fins et instruktivt eksempel p\u00e5 hva som skjer n\u00e5r en akademisk anti-marxist av amerikansk type kommer over dette aspektet hos Marx. Mayos bok “Democracy and Marxism” (senere revidert til “Introduction to Marxist Theory”) p\u00e5viser enkelt og greit at marxismen er antidemokratisk hovedsakelig ved det enkle middel \u00e5 definere den som “Moskva-ortodoksien”. Men han ser i det minste ut til \u00e5 ha lest Marx og innsett at Marx aldri, i sine milelange skrifter og et langt liv, la for dagen noe \u00f8nske om mer makt til staten – heller det motsatte. Det gikk opp for ham at Marx ikke var noen “statist”.<\/p>\n

“Den vanlige kritikken mot marxismen er at den har tendens til \u00e5 degenerere til en form for “statisme”. Ved f\u00f8rste blikk [dvs. ved lesning, H.D.] viser kritikken seg \u00e5 treffe langt over m\u00e5l, for styrken i Marx’ politiske teori \u2026 er nettopp dens totale frav\u00e6r av glorifisering av staten”.<\/p>\n

Denne oppdagelsen utgj\u00f8r en betydelig utfordring for Marx-kritikere, som selvf\u00f8lgelig vet p\u00e5 forh\u00e5nd at marxismen m\u00e5 forherlige staten. Mayo l\u00f8ser vanskeligheten med to utsagn: 1) “statismen er implisitt i vilk\u00e5rene for total planlegging \u2026” 2) Se p\u00e5 Russland.<\/p>\n

Men Marx dyrket ikke “total planlegging”. Grunnen til at han s\u00e5 ofte har blitt angrepet (av andre Marx-kritikere) for ikke \u00e5 ha satt opp en n\u00f8yaktig plan for sosialismen er nettopp at han reagerte s\u00e5 kraftig mot sine forgjengeres utopiske “planisme” eller planlegging ovenfra. “Planisme” er nettopp den oppfatning av sosialismen som Marx ville til livs. Sosialisme m\u00e5 inneb\u00e6re planlegging, men “total planlegging” er ikke det samme som sosialisme, akkurat som enhver tosk kan bli professor uten at en hver professor m\u00e5 v\u00e6re en tosk.<\/p>\n

Den fabianske modellen<\/strong><\/em>
\nI Tyskland vokser det bak Lassalle fram en rekke “sosialismer” som beveger seg i en interessant retning.<\/p>\n

De s\u00e5kalte akademiske sosialistene (kateter-sosialistene, en str\u00f8mning blant etablerte akademikere) hadde mer \u00e5penlyst enn Lassalle forh\u00e5pninger til Bismarck, men deres oppfatning av sosialisme var ikke prinsipielt fremmed fra hans. Men Lasalle fors\u00f8kte den risikable utvei \u00e5 sette i gang en massebevegelse nedenfra for \u00e5 n\u00e5 dette m\u00e5l – risikabelt fordi n\u00e5r bevegelsen f\u00f8rst var i gang kunne den komme ut av kontroll, noe den ogs\u00e5 gjorde mer enn \u00e9n gang. Bismarck selv n\u00f8lte ikke med \u00e5 framstille sin patriarkalske \u00f8konomiske politikk som en slags sosialisme, og det ble skrevet b\u00f8ker om “monarkistisk sosialisme”, “Bismarcksk statssosialisme”, osv.<\/p>\n

G\u00e5r vi videre mot h\u00f8yre, kommer vi til “sosialismen” til Friedrich List, en proto-nazist, og til kretser hvor en antikapitalistisk form for antisemittisme (D\u00fchring, A. Wagner, osv.) la noe av grunnlaget for bevegelsen som kalte seg sosialisme under Adolf Hitler.<\/p>\n

Fellesnevneren for hele dette spekteret, p\u00e5 tvers av alle forskjellene, er oppfatningen av sosialisme som ensbetydende med statlig innblanding i \u00f8konomisk og sosialt liv, rett og slett. “Staat, greif zu!” oppfordret Lasalle. “Stat, ta styringen!” – dette er sosialismen til hele gjengen.<\/p>\n

Det er derfor Schumpeter har rett n\u00e5r han p\u00e5peker at den britiske parallellen til den tyske statssosialismen er – fabianismen, Sidney Webbs sosialisme. Fabianerne (eller n\u00e6rmere bestemt webbianerne) er, i den sosialistiske id\u00e9historien, den moderne sosialistiske retning som fjernet seg mest fra marxismen og ble mest fremmed for marxismen. Den var en nesten kjemisk ren, ublandet sosialdemokratisk reformisme, s\u00e6rlig f\u00f8r den store arbeider- og sosialistbevegelsen i England, som den ikke \u00f8nsket og ikke hjalp fram (til tross for en vanlig myte om det motsatte). Derfor er den meget viktig \u00e5 unders\u00f8ke, i motsetning til de fleste andre reformistiske str\u00f8mninger som hedret marxismen ved \u00e5 adoptere noen av dens begreper og forvrenge dens innhold.<\/p>\n

Fabianerne, med overlegg middelklasse-preget i sin sammensetning og appell, var ikke for \u00e5 bygge noen massebevegelse i det hele tatt, minst av alt en fabiansk. De s\u00e5 p\u00e5 seg selv som en liten elite av skarpskodde tenkere som skulle gjennomsyre de eksisterende samfunnsinstitusjonene, p\u00e5virke de virkelige lederne i alle sf\u00e6rer, om de var toryer eller liberale, og med “gradvishetens uavvendelighet” lede samfunnsutviklingen mot sitt kollektivistiske m\u00e5l. Siden deres oppfatning av sosialismen kun omfattet statlig intervensjon (nasjonal eller kommunal), og deres teori sa dem at kapitalismen selv ble kollektivisert med raske skritt hver dag og m\u00e5tte bevege seg i denne retningen, s\u00e5 var deres funksjon bare \u00e5 p\u00e5skynde prosessen.<\/p>\n

Fabian Society ble skapt i 1884 for \u00e5 v\u00e6re lokkefisk foran en hai. Til \u00e5 begynne med var haien det liberale partiet, men da gjennomtrengingen av liberalismen mislyktes totalt og arbeiderne til slutt organiserte sitt eget klasseparti p\u00e5 tross av fabianerne, skiftet lokkefisken ganske enkelt hai.<\/p>\n

Det fins trolig ingen annen sosialistisk retning som s\u00e5 systematisk og til og med bevisst utviklet sin teori som en Sosialisme Ovenfra. Denne bevegelsens vesen ble tidlig gjenkjent, selv om den senere ble mindre tydelig da fabianismen smeltet sammen med Labour-reformismen. Den ledende kristen-sosialisten i The Fabian Society angrep en gang Webb for \u00e5 v\u00e6re “en byr\u00e5kratisk kollektivist” (kanskje f\u00f8rste gang uttrykket ble brukt). Hilaire Bellocs engang s\u00e5 ber\u00f8mte bok fra 1912 om The Servile State ble hovedsakelig utl\u00f8st av Webb-typen hvis “kollektivistiske ideal” var grunnleggende byr\u00e5kratisk. G.D.H. Cole mintes: “Webb-tilhengerne den gang pleide gjerne \u00e5 si at enhver som var aktiv i politikken, var enten en “A” eller en “B” – en anarkist eller en byr\u00e5krat – og at de var “B’er”.<\/p>\n

Disse karakteristikkene gir knapt noe fullgodt bilde av den Webb’s kollektivisme som fabianismen var. Den var gjennomg\u00e5ende lederfiksert, teknokratisk, elitistisk, autorit\u00e6r, “planistisk”. Webb likte godt uttrykket “\u00e5 trekke i tr\u00e5dene” nesten som et synonym for politikk. Et fabiansk tidsskrift skrev at de \u00f8nsket \u00e5 v\u00e6re “sosialismens jesuitter”. Evangeliet var orden og effektivitet. Folket, som skulle behandles med godhet, passet kun til \u00e5 bli styrt av dyktige eksperter. Klassekamp, revolusjon og folkelig uro var sykdomstegn.<\/p>\n

I Fabianism and the Empire ble imperialismen hyllet og omfavnet. Hvis den sosialistiske bevegelsen noen gang utviklet sin egen byr\u00e5kratiske kollektivisme, s\u00e5 var det denne.<\/p>\n

“Det er mulig \u00e5 tenke at sosialismen i grunnen er en bevegelse nedenfra, en klassebevegelse”, skrev en talsmann for fabianismen, Sidney Ball, for \u00e5 befri leseren fra denne ideen, men n\u00e5 “n\u00e6rmer sosialistene seg problemet fra et vitenskapelig heller enn et folkelig synspunkt; de er middelklasse-teoretikere”, skr\u00f8t han, og fortsatte med \u00e5 forklare at det er “en tydelig forskjell mellom gatas sosialisme og lenestolsosialismen”.<\/p>\n

Fortsettelsen er ogs\u00e5 kjent, selv om den ofte er tilsl\u00f8rt. Mens fabianismen som en egen retning kokte bort i en bredere str\u00f8m av Arbeiderparti-reformisme omkring 1918, gikk de ledende fabianerne i en annen retning. B\u00e5de Sidney og Beatrice Webb og Bernard Shaw – topptrioen – ble prinsipielle tilhengere av stalinistisk totalitarisme i 1930-\u00e5ra. Enda tidligere hadde Shaw, som mente at sosialismen trengte en supermann, funnet mer enn en. Etter tur omfavnet han Mussolini og Hitler som godgj\u00f8rende despoter som kunne formidle “sosialismen” ned til yahooene [Swifts undermennesker i Gulliver. O.a.], og ble bare skuffet over at de faktisk ikke avskaffet kapitalismen.<\/p>\n

I 1931 oppdaget Shaw, etter et bes\u00f8k i Russland, at Stalinregimet virkelig var fabianisme i praksis. Ekteparet Webb fulgte etter til Moskva, og fant Gud. I deres Soviet Communism: a New Civilization beviste de (direkte ut fra Moskvas egne dokumenter og Stalins egne p\u00e5stander, iherdig unders\u00f8kt) at Russland er det st\u00f8rste demokrati i verden; Stalin er ingen diktator; likhet hersker for alle; ettparti-diktaturet er n\u00f8dvendig; Kommunistpartiet er en gjennomf\u00f8rt demokratisk elite som bringer sivilisasjonen ut til slaverne og mongolene (men ikke engelskmenn); politisk demokrati har sl\u00e5tt feil i Vesten uansett, og det er ingen grunn til at politiske partier skal overleve i v\u00e5r tid\u2026<\/p>\n

De st\u00f8ttet Stalin standhaftig gjennom Moskvaprosessene og Hitler-Stalinpakten uten synlige skrupler, og d\u00f8de som mer ukritiske pro-stalinister enn man i dag finner i Politbyr\u00e5et. Som Shaw forklarte det; ekteparet Webb hadde kun forakt tilovers for den russiske revolusjonen, men “de ventet til omveltningens \u00f8deleggelse og sammenbrudd var slutt, dens feilgrep rettet opp og kommuniststaten noen lunde satt ut i livet.” Det vil si de ventet til de revolusjon\u00e6re massene var lagt i tvangstr\u00f8ye, og revolusjonens ledere avsatt, diktaturets effektive ro hadde senket seg, kontrarevolusjonen grundig etablert; deretter kunne de erkl\u00e6re dette som Idealet.<\/p>\n

Var dette virkelig en gigantisk misforst\u00e5else, en eller annen uforst\u00e5elig blunder? Eller hadde de ikke rett i \u00e5 tro at dette var den “sosialisme” som svarte til deres ideologi, pluss minus litt blod? Fabianismens vending fra middelklasse-gjennomtrenging [jfr. det Draper skriver om “lokkefisk”, overs. Anm.] til stalinisme var som en d\u00f8r hengslet p\u00e5 Sosialisme Ovenfra.<\/p>\n

Hvis vi ser tilbake p\u00e5 ti\u00e5rene like f\u00f8r \u00e5rhundreskiftet som satte fabianismen til verden, kommer en annen skikkelse til syne, Webbs motsetning, den revolusjon\u00e6re sosialismens ledende personlighet i denne perioden, poeten og kunstneren William Morris, som ble sosialist og marxist da han var sent i f\u00f8rti\u00e5rsalderen. Morris’ skrifter om sosialisme puster gjennom hver eneste pore en \u00e5nd av Sosialisme Nedenfra, akkurat som hver eneste linje av Webb er det motsatte. Dette kommer kanskje klarest fram i hans kraftige angrep p\u00e5 fabianismen (med gode begrunnelser), hans avsmak for “marxismen” hos den britiske utgaven av Lasalle, den diktatoriske H.M. Hyndman; hans ford\u00f8mmelser av statssosialismen, hans avsky for det byr\u00e5kratisk-kollektivistiske utopia i Bellamys Looking Backward. (Sistnevnte fikk ham til \u00e5 bemerke: “Hvis de rekrutterte meg til et regiment av arbeidere, ville jeg bare ligge p\u00e5 ryggen og sparke.”)<\/p>\n

Morris’ sosialistiske skrifter er gjennomsyret av den vekt han overalt legger p\u00e5 klassekamp nedenfra i samtida; og n\u00e5r det gjelder den sosialistiske framtida, s\u00e5 ble hans News from Nowhere skrevet som et direkte motsvar til Bellamys bok.<\/p>\n

Han advarte:<\/p>\n

“at enkeltmennesker ikke kan skyve livets viderverdigheter over p\u00e5 en abstraksjon kalt staten, men m\u00e5 hanskes med dem i bevisst fellesskap med hverandre\u2026 Variasjon i livsf\u00f8rsel er et like viktig m\u00e5l for sann kommunisme som like muligheter, og \u2026 kun en forening av disse to vil f\u00f8re til virkelig frihet.”<\/p>\n

“Selv enkelte sosialister”, skrev han ” er tilb\u00f8yelige til \u00e5 forveksle de kooperative innretninger som det moderne liv tenderer mot, med selve innholdet i sosialismen”. Dette betydde “faren for at felleskap skal utvikles til byr\u00e5krati”. Derfor uttrykte han engstelse for et “kollektivistisk byr\u00e5krati” i framtiden. I sin kraftige reaksjon mot statssosialisme og reformisme, falt han tilbake til anti-parlamentarisme, men han gikk ikke i den anarkistiske fellen:<\/p>\n

“\u2026folk vil m\u00e5tte forbindes gjennom administrasjon, og det vil av og til oppst\u00e5 meningsforskjeller\u2026 Hva skal man gj\u00f8re? Hvilken part skal gi etter? V\u00e5re anarkistiske venner sier at flertallet ikke m\u00e5 f\u00e5 sin vilje; i s\u00e5 fall m\u00e5 det bli mindretallet. Og hvorfor? Ligger det noen hellig rett i et mindretall?”
\nDette g\u00e5r langt dypere inn i kjernen i anarkismen enn den vanlige oppfatningen som sier at problemet med anarkismen er at den er over-idealistisk.<\/p>\n

William Morris versus Sidney Webb; dette er en m\u00e5te \u00e5 oppsummere saken p\u00e5.<\/p>\n

Den “revisjonistiske” fasaden<\/strong><\/em>
\nEduard Bernstein, den sosialdemokratiske “revisjonismens” teoretiker, fikk sine impulser fra fabianismen, som han ble sterkt p\u00e5virket av under sitt eksil i London. Han oppfant ikke reformistisk politikk i 1896, han bare ble dens teoretiske talsmann (lederen for partibyr\u00e5kratiet foretrakk mindre teori: “Man sier det ikke, man gj\u00f8r det”, sa han til Bernstein, og mente at politikken til det tyske sosialdemokratiet var blitt renset for marxisme lenge f\u00f8r teoretikerne gjenspeilte denne endringen).<\/p>\n

Men Bernstein “reviderte” ikke marxismen. Hans rolle var \u00e5 rive den opp med roten under dekke av \u00e5 skj\u00e6re vekk visne grener. Fabianerne hadde ikke brydd seg med \u00e5 late som, men i Tyskland var det ikke mulig \u00e5 knuse marxismen med et frontalangrep. Omvendingen til Sosialisme Ovenfra (“die alte Scheisse” – “den gamle dritten”) m\u00e5tte presenteres som en “modernisering”, en “revisjon”.<\/p>\n

Egentlig fant “revisjonismen”, akkurat som fabianismen, sin sosialisme i den uunng\u00e5elige kollektiviseringen av kapitalismen selv, den s\u00e5 bevegelsen mot sosialisme som summen av de kollektivistiske tendensene som fantes i selve kapitalismen; de trodde p\u00e5 “selvsosialiseringen” av kapitalismen ovenfra, gjennom den eksisterende statens institusjoner. Det \u00e5 betrakte statliggj\u00f8ring som ensbetydende med sosialisme er ikke stalinismens oppfinnelse; det ble systematisert av den fabianske, revisjonistiske, statssosialistiske str\u00f8mningen i den sosialdemokratiske reformismen.<\/p>\n

De fleste n\u00e5tidas oppdagelser som proklamerer at sosialismen er avlegs fordi kapitalismen ikke eksisterer lenger, kan vi finne allerede hos Bernstein. Det var “absurd” \u00e5 kalle Weimar-Tyskland kapitalistisk, erkl\u00e6rte han, p\u00e5 grunn av kontrollen som ble ut\u00f8vd over kapitalistene. Det f\u00f8lger av bernsteinismen at nazistaten var enda mer antikapitalistisk, som sagt\u2026<\/p>\n

Omformingen av sosialismen til en byr\u00e5kratisk kollektivisme er allerede implisitt i Bernsteins angrep p\u00e5 arbeiderdemokratiet. Han avviste tanken om arbeiderkontroll i industrien, og fortsatte ved \u00e5 omdefinere demokrati. Er det “en regjering av folket”? Det forkaster han, til fordel for den negative definisjonen “frav\u00e6r av klasseregjering”. Dermed blir selve begrepet arbeiderdemokrati som et sosialismens sine qua non kassert, like effektivt som i de dyktige redefinisjonene av demokrati som fins p\u00e5 \u00f8stblokkuniversiteter. Til og med politisk frihet og representative institusjoner er blitt definert ut: et teoretisk resultat som er desto mer imponerende ettersom Bernstein personlig ikke var antidemokratisk slik som Lasalle og Shaw. Det er teorien om Sosialisme Ovenfra som krever slike formuleringer.<\/p>\n

Bernstein er den ledende sosialdemokratiske teoretiker ikke bare for tesen om at statliggj\u00f8ring=sosialisme, men ogs\u00e5 for \u00e5 skille sosialisme fra arbeiderdemokrati.<\/p>\n

Det passet seg derfor godt at Bernstein skulle komme til den slutningen at Marx’ fiendtlighet mot staten var “anarkistisk”, og at Lasalle hadde rett n\u00e5r han mente staten kunne iverksette sosialismen. “Det vil kun v\u00e6re en gradsforskjell mellom det administrative systemet i overskuelig framtid og det vi har i dag”, skrev Bernstein; “statens hend\u00f8en”, er ikke annet enn utopisme selv under sosialismen. Han, derimot, var meget praktisk; for eksempel da keiserens ikke hend\u00f8ende stat kastet seg inn i det imperialistiske kappl\u00f8pet om kolonier, stod Bernstein straks opp for kolonialismen og Den hvite manns byrde: “De innf\u00f8dte kan bare tilkjennes en betinget rett til det landet de bebor, en h\u00f8yere sivilisasjon kan i siste instans gj\u00f8re krav p\u00e5 en h\u00f8yere rett.”<\/p>\n

Bernstein satte sin visjon om veien til sosialismen opp mot Marx’: Marx’ visjon “er bildet av en h\u00e6r. Den presser seg fram, via omveier, over stokk og stein \u2026 Til slutt kommer den til en dyp avgrunn. P\u00e5 den andre siden vinker m\u00e5let – framtidsstaten som bare kan n\u00e5s over havet, et r\u00f8dt hav, som noen har sagt.” Bernsteins visjon, derimot, var ikke r\u00f8d, men rosenr\u00f8d: klassekampen dempes ned til harmoni idet en vennligsinnet stat sakte forandrer borgerskapet til gode byr\u00e5krater. Det gikk ikke slik – da Bernsteins sosialdemokrati f\u00f8rst skj\u00f8t ned den revolusjon\u00e6re venstresida i 1919, og deretter bidro de, ved \u00e5 gi makten tilbake til det fordervete borgerskapet og til milit\u00e6ret, til \u00e5 f\u00f8re Tyskland i hendene p\u00e5 fascistene.<\/p>\n

Hvis Bernstein var teoretikeren som likestilte byr\u00e5kratisk kollektivisme med sosialisme, s\u00e5 var det hans motstander p\u00e5 venstrefl\u00f8yen i den tyske bevegelsen som ble den ledende talsperson i Den annen internasjonale for en revolusjon\u00e6r-demokratisk Sosialisme Nedenfra. Dette var Rosa Luxemburg, som s\u00e5 ettertrykkelig knyttet sin tiltro og sitt h\u00e5p til en fri arbeiderklasses spontane kamp, at mytemakerne oppfant en “spontanitetsteori” for henne, som hun aldri stod for; en teori hvor “spontanitet” er satt opp mot “lederskap”.
\nI sin egen bevegelse kjempet hun hardt mot de “revolusjon\u00e6re” elitistene som gjenoppdaget teorien om Oppdragende Diktatur over arbeiderne (det blir gjenoppdaget i hver generasjon som Aller siste nytt), og m\u00e5tte skrive: “Uten flertallet av proletariatets bevisste vilje og bevisste handling kan det ikke bli noen sosialisme \u2026 [Vi] vil aldri p\u00e5ta oss regjeringsmakt uten gjennom den klare, utvetydige viljen til det store flertallet i den tyske arbeiderklassen\u2026” Og hennes ber\u00f8mte aforisme: “Feil beg\u00e5tt av en virkelig revolusjon\u00e6r arbeiderbevegelse er mye mer fruktbare og historisk verdifulle enn ufeilbarligheten i den aller beste sentralkomit\u00e9.”<\/p>\n

Rosa Luxemburg versus Eduard Bernstein: det er det tyske kapitlet i fortellingen<\/p>\n

Amerikansk sosialisme<\/strong><\/em>
\nVed kildene til amerikansk “innf\u00f8dt sosialisme” er bildet det samme, bare i enda st\u00f8rre grad. Hvis vi betrakter den importerte “tyske sosialismen” (Lasalles med marxistisk pynt) i det tidlige Socialist Labor Party, er den ledende skikkelsen her langt borte, Edward Bellamy og hans Looking Backward (1887). Like f\u00f8r ham kom den n\u00e5 glemte Laurence Gronlund, hvis Cooperative Commonwealth (1884) hadde enorm innflytelse i sin samtid, med et opplag p\u00e5 100.000.<\/p>\n

Gronlund er s\u00e5 ajour at han ikke sier at han forkaster demokratiet – han bare “omdefinerer” det, til “administrasjon ved de kompetente”, i motsetning til “styre ved majoriteter”, sammen med et forsiktig forslag om \u00e5 fjerne representativt styre som s\u00e5dan og ogs\u00e5 alle partier. Alt det “folket” \u00f8nsker, l\u00e6rer han oss, er “administrasjon – god administrasjon”. De burde finne “de rette lederne”, og s\u00e5 v\u00e6re “villige til \u00e5 legge hele sin kollektive styrke i deres hender”. Representativt styre vil bli erstattet av folkeavstemningen. Han er sikker p\u00e5 at dette systemet vil fungere, forklarer han, fordi det fungerer s\u00e5 bra for hierarkiet i den katolske kirken. Selvf\u00f8lgelig forkaster han den forferdelige ideen om klassekamp. Arbeiderne er ute av stand til \u00e5 frigj\u00f8re seg selv, og han ford\u00f8mmer spesielt Marx’ ber\u00f8mte uttrykk om dette grunnleggende prinsippet. “Yahooene” vil bli frigjort av en elite av de “kompetente”, hentet fra intelligentsiaen; og p\u00e5 ett tidspunkt satte han seg fore \u00e5 organisere et hemmelig, konspiratorisk Amerikansk sosialistisk broderskap blant studenter.<\/p>\n

Bellamys sosialistiske utopi i Looking Backward er uttrykkelig formet med h\u00e6ren som det ideelle samfunnsm\u00f8nster – disiplinert, hierarkisk styrt av en elite, organisert ovenfra og ned, med det hyggelige fellesskap i bikuben som det store m\u00e5l. Selve historien gir et bilde av at overgangen kommer gjennom konsentrasjonen av samfunnet til ett stort forretningsselskap, en eneste kapitalist: staten. Alminnelig stemmerett er avskaffet; alle organisasjoner nedenfra elimininert; avgj\u00f8relser bli tatt av administrative teknokrater ovenfra.<\/p>\n

Som en av hans tilhengere definerte denne “amerikanske sosialismen”: “dens sosiale ide er et perfekt organisert industrisystem som, fordi hjulene griper s\u00e5 tett i hverandre, vil virke med et minimum av friksjon og et maksimum av velstand og fritid for alle.”<\/p>\n

Som hos anarkistene er Bellamys fantastiske l\u00f8sning p\u00e5 grunnproblemet i samfunnsmessig organisering – \u00e5 l\u00f8se uoverenstemmelsene mellom menneskenes tanker og interesser – antakelsen at eliten vil v\u00e6re overmenneskelig klok og ute av stand til urettferdighet (i bunn og grunn det samme som den stalinistisk-totalit\u00e6re myten om partiets ufeilbarlighet).<\/p>\n

Poenget med denne antakelsen er at den overfl\u00f8diggj\u00f8r enhver interesse for demokratisk kontroll nedenfra, noe som er utenkelig for Bellamy ettersom massene, arbeiderne, rett og slett er et farlig uhyre, den barbariske horden. Bellamy-bevegelsen, som kalte seg selv “nasjonalistisk” og opprinnelig satte seg fore \u00e5 v\u00e6re b\u00e5de antisosialistisk og antikapitalistisk – ble systematisk organisert med appell til middelklassen, slik som fabianismen.<\/p>\n

Her fantes de voldsomt popul\u00e6re agitatorene i den “innf\u00f8dte” retningen innen amerikansk sosialisme, hvis oppfatninger gjenl\u00f8d i de ikke-marxistiske og anti-marxistiske deler av den sosialistiske bevegelsen godt inn i det 20. \u00e5rhundret, med en gjenoppstandelse av Bellamyklubber i 1930-\u00e5ra, da John Dewey lovpriste Looking Backward som en utlegning av “det amerikanske ideal for demokrati.”<\/p>\n

Teknokratiet, som allerede \u00e5pent viser fascistiske trekk, var en direkte utl\u00f8per av denne tradisjonen p\u00e5 en kant. Hvis man \u00f8nsker \u00e5 se hvor tynn skillelinjen kan v\u00e6re mellom noe som kalles sosialisme og noe som likner fascisme, er det l\u00e6rerikt \u00e5 lese den uhyrlige framstillingen av “sosialisme” som er skrevet av den engang s\u00e5 ber\u00f8mte oppfinner\/vitenskapsmann og begavelse i The Socialist Party, Charles P. Steinmetz. Hans America and the New Epoch (1916) legger fram i dypeste alvor n\u00f8yaktig den anti-utopien som engang ble latterliggjort i en science-fiction roman hvor Kongressen var erstattet med senatorer direkte fra DuPont, General Motors og de andre storselskapene. Steinmetz, som framstiller de store monopolinstitusjonene (som hans egen arbeidsgiver, General Electric) som det aller fremste i industriell effektivitet, foresl\u00e5r \u00e5 oppl\u00f8se den politiske regjeringen til fordel for direkte styre gjennom en sammenslutning av monopolselskapene.<\/p>\n

Bellamyismen fikk mange inn p\u00e5 veien til sosialismen, men veien delte seg. Ved \u00e5rhundreskiftet utviklet amerikansk sosialisme verdens mest livfulle antitese til Sosialisme Ovenfra i alle dens former: Eugene Debs. I 1897 var Debs fortsatt p\u00e5 nippet til \u00e5 sp\u00f8rre ingen ringere enn John D. Rockefeller om \u00e5 finansiere opprettelsen av en sosialistisk utopi-koloni i en av veststatene. Men Debs, hvis sosialisme var formet i klassekampen til en militant arbeiderbevegelse, fant snart sin egen stemme.<\/p>\n

Kjernen i “debsiansk sosialisme” var dens appell og tiltro til massenes egenaktivitet nedenfra. Debs skrifter og taler er gjennomsyret av dette temaet. Han siterte og parafraserte ofte Marx’ grunnprinsipp med sine egne ord: “Den store oppdagelsen de moderne slavene har gjort, er at de selv m\u00e5 vinne sin egen frihet. Dette er hemmeligheten bak deres solidaritet, hjertet i deres h\u00e5p\u2026”<\/p>\n

Hans klassiske utsagn er dette:<\/p>\n

“For lenge har verdens arbeidere ventet p\u00e5 en Moses til \u00e5 f\u00f8re dem ut av ufrihet. Han har ikke kommet; han vil aldri komme. Jeg ville ikke f\u00f8re dere ut om jeg kunne; for hvis dere kunne bli f\u00f8rt ut, kunne dere bli f\u00f8rt tilbake igjen. Jeg ville f\u00e5tt dere til \u00e5 bestemme dere for at det fins ingen ting dere ikke kan gj\u00f8re p\u00e5 egen h\u00e5nd.”<\/p>\n

Han gjentok Marx’ ord fra 1850:<\/p>\n

“I arbeiderklassens kamp for \u00e5 frigj\u00f8re seg fra l\u00f8nnsslaveriet kan det ikke gjentas ofte nok at alt avhenger av arbeiderklassen selv. Det enkle sp\u00f8rsm\u00e5let er: Kan arbeiderklassen selv gj\u00f8re seg skikket, gjennom utdanning, organisasjon, samarbeid og selvp\u00e5lagt disiplin, til \u00e5 ta kontroll over produksjonsmidlene og styre industrien i folkets interesse og til samfunnets beste? Det er alt som skal til.”<\/p>\n

Kan arbeiderne gj\u00f8re seg selv skikket\u2026 Han hadde ingen bl\u00e5\u00f8yde illusjoner om arbeiderklassen slik den var (eller er). Men han hadde et annet m\u00e5l enn elitistene, hvis eneste visdom best\u00e5r i \u00e5 rette en finger mot folkets tilbakeliggenhet i dag, og i \u00e5 fortelle at det alltid vil v\u00e6re slik. Som motvekt til denne troen p\u00e5 et elitestyre ovenfra, satte Debs den helt motsatte forestillingen om den revolusjon\u00e6re avantgarden (ogs\u00e5 en minoritet), hvis tro tvinger dem til \u00e5 forfekte en vanskeligere vei for majoriteten:<\/p>\n

“Det er minoritetene som har skapt denne verdens historie [sa han i 1917 i en antikrigstale som Wilsons regjering fengslet ham for]. Det er de f\u00e5 som har hatt mot til \u00e5 st\u00e5 i f\u00f8rste rekke, som har v\u00e6rt \u00e6rlige nok mot seg selv til \u00e5 si sannheten de hadde i seg; som har v\u00e5get \u00e5 utfordre den etablerte orden; som har g\u00e5tt inn for de lidende, kjempende fattiges sak; som uten hensyn til de personlige f\u00f8lgene har l\u00f8ftet fram frihetens og rettferdighetens sak.”<\/p>\n

Denne “debsianske sosialisme” vakte en veldig gjenklang i folket, men Debs hadde ingen etterf\u00f8lger som talsmann for revolusjon\u00e6r-demokratisk sosialisme. Etter etterkrigsperiodens radikalisering, ble p\u00e5 den ene siden sosialistpartiet lyser\u00f8dt respektabelt, p\u00e5 den andre ble kommunistpartiet stalinifisert. Den amerikanske liberalismen hadde p\u00e5 sin side lenge gjennomg\u00e5tt en “statliggj\u00f8ring”, som kulminerte i 30-\u00e5ras store New Deal-illusjon. Den elitistiske visjonen av utdeling ovenfra under Frelserpresidentens beskyttelse tiltrakk seg en hel rekke liberalere for hvem denne landadelsmannen i Det hvite hus var som Bismarck for Lasalle.<\/p>\n

Typen hadde blitt innvarslet av Lincoln Steffens, en kollektivistisk liberaler som (lik Shaw og Georges Sorel) var like tiltrukket av Mussolini som av Moskva, og av samme grunner. Upton Sinclair, som forlot Sosialistpartiet fordi det var for “sekterisk”, lanserte sin “brede” bevegelse for \u00e5 “gj\u00f8re slutt p\u00e5 fattigdommen i California”, med et manifest som hadde den treffende tittelen I, Governor of California, and How I Ended Poverty (sannsynligvis det eneste radikale manifest med to ganger “jeg” i tittelen), over temaet “sosialisme fra oppe i Sacramento”. En av de typiske skikkelsene p\u00e5 denne tiden var Stuart Chase, som gikk en sikk-sakk-kurs fra reformisme til League for Industrial Democracy til teknokratiets halvfascisme. Det fantes stalinoide intellektuelle som klarte \u00e5 sublimere sin felles beundring for Roosevelt og Russland ved \u00e5 tiljuble b\u00e5de NRA og Moskvaprosessene. Det fantes tegn i tiden som Paul Blanshard, som hoppet av Sosialistpartiet til Roosevelt p\u00e5 grunn av at New Deal-programmet for “styrt kapitalisme” hadde tatt initiativet for \u00f8konomisk forandring fra sosialistene.<\/p>\n

New Deal, ofte med rette kalt Amerikas “sosialdemokratiske periode”, var ogs\u00e5 liberalernes og sosialdemokratenes store fors\u00f8k p\u00e5 Sosialisme Ovenfra, utopien om Roosevelts “folkets monarki”.<\/p>\n

Illusjonen om den Rooseveltianske “revolusjon ovenfra” forente snik-sosialisme, byr\u00e5kratisk liberalisme, stalinoid elitisme og illusjoner om b\u00e5de russisk kollektivisme og kollektivisert kapitalisme, i \u00e9n pakke.<\/p>\n

Seks utgaver av sosialisme ovenfra<\/strong><\/em>
\nVi har sett at det er flere utgaver eller str\u00f8mninger innen Sosialisme Ovenfra. De er vanligvis sammenvevd, men la oss skille ut noen av de viktigere sidene og se n\u00f8yere p\u00e5 dem.<\/p>\n

I. Filantropisme<\/strong><\/p>\n

Sosialisme (eller “frihet”, eller hva du vil) skal gis nedover – for \u00e5 gj\u00f8re folket vel – av de rike og mektige, fra deres hjerters godhet. Som Det kommunistiske manifest sa det, myntet p\u00e5 de tidlige utopistene som Robert Owen: “Proletariatet eksisterer for dem bare som den mest lidende klasse.” I takknemlighet m\u00e5 de undertrykte fattige framfor alt unng\u00e5 \u00e5 bli larmende, og ikke noe tull med klassekamp eller frigj\u00f8ring. Dette synet kan betraktes som et tilfelle av<\/p>\n

II. Elitisme<\/strong><\/p>\n

Vi har nevnt flere tilfeller av denne overbevisningen om at sosialisme er en sak for den nye herskende minoriteten. Den er ikke-kapitalistisk av natur og derfor garantert ren, og den ut\u00f8ver sitt herred\u00f8mme enten midlertidig (for et kortere historisk tidsrom) eller til og med permanent.<\/p>\n

Uansett vil denne nye herskende trolig ha som sitt m\u00e5l et oppdragende diktatur over massene – til massenes beste, selvf\u00f8lgelig – der diktaturet ut\u00f8ves av et eliteparti som undertrykker all kontroll nedenfra, eller av barmhjertige despoter eller frelser-ledere av et eller annet slag, eller av Shaws “overmennesker”, av rasehygienikere, av Proudhons “anarkistiske” ledere eller Saint-Simons teknokrater eller mer moderne utgaver av de samme – med up-to-date terminologi og nye verbale r\u00f8yktepper som kan hylles som ny sosial teori, i motsetning til “1800-talls-marxismen”.<\/p>\n

P\u00e5 den annen side har de revolusjon\u00e6r-demokratiske talsmenn for Sosialisme Nedenfra ogs\u00e5 alltid v\u00e6rt en minoritet, men kl\u00f8ften mellom en elitistisk tiln\u00e6rming og en fortropps-tiln\u00e6rming [avantgarde] er avgj\u00f8rende, som vi har sett i tilfellet Debs. For ham, som for Marx og Luxemburg, er det den revolusjon\u00e6re fortroppens oppgave \u00e5 drive massens flertall til \u00e5 gj\u00f8re seg i stand til \u00e5 gripe makten i sitt eget navn, gjennom sine egne kamper. Poenget er ikke \u00e5 benekte minoritetenes kritiske betydning, men \u00e5 etablere et annet forhold mellom den framskredne minoriteten og den mer tilbakeliggende massen.<\/p>\n

III. “Planisme”<\/strong><\/p>\n

N\u00f8kkelordene er effektivitet, orden, planlegging, system – og disiplinering. Sosialismen er redusert til sosialt ingeni\u00f8rarbeid, utf\u00f8rt av en Makt hevet over samfunnet. Her igjen er ikke poenget \u00e5 benekte at effektiv sosialisme krever gjennomf\u00f8rt planlegging (eller at effektivitet og orden er bra); men \u00e5 redusere sosialismen til planmessig produksjon er noe helt annet; akkurat som effektivt demokrati krever stemmerett, men \u00e5 redusere demokratiet til kun \u00e5 avgi stemme av og til, gj\u00f8r det til et bedrag.<\/p>\n

Det er faktisk viktig \u00e5 vise at \u00e5 skille planlegging fra demokratisk kontroll nedenfra gj\u00f8r planleggingen i seg selv til en parodi; for dagens uhyre kompliserte industrisamfunn kan ikke planlegges effektivt gjennom en allmektig sentralkomit\u00e9s befalinger, som hemmer og terroriserer det frie initiativ og korrigering nedenfra. Dette er virkelig den grunnleggende motsigelsen i den nye typen utbyttende samfunnssystem vi finner i den sovjetiske byr\u00e5kratiske kollektivismen. Men vi kan ikke forf\u00f8lge dette temaet videre her.<\/p>\n

\u00c5 erstatte sosialisme med planisme har en lang historie, rent bortsett fra dens virkeliggj\u00f8ring i sovjetmyten om at statliggj\u00f8ring = sosialisme, et dogme som vi alt har sett f\u00f8rst ble systematisert av den sosialdemokratiske reformismen (s\u00e6rlig hos Bernstein og fabianerne). I 1930-\u00e5ra ble myten om “Planen”, delvis overtatt fra Sovjet-propagandaen, framtredende p\u00e5 h\u00f8yresiden i sosialdemokratiet, der Henri de Man ble hyllet som dens profet og Marx’ etterf\u00f8lger. De Man forsvant ut av bildet og er n\u00e5 glemt fordi han hadde s\u00e5pass svak d\u00f8mmekraft at han f\u00f8rst drev sine revisjonistiske teorier til korporativisme, og deretter til samarbeid med nazistene.<\/p>\n

Bortsett fra i teoretiske konstruksjoner, opptrer planisme i den sosialistiske bevegelsen oftest legemliggjort i en bestemt psykologisk type radikaler. Belloc skal ha \u00e6ren for \u00e5 ha presentert en av de f\u00f8rste skissene av denne typen i The Servile State, med fabianerne i bakhodet.<\/p>\n

Denne typen, skriver Belloc:<\/p>\n

“elsker det kollektivistiske ideal i seg selv\u2026 fordi det er en ordnet og regulert form for samfunn. Han elsker \u00e5 se for seg den ideelle stat hvor jord og kapital skal eies av offentlige tjenestemenn, som skal dirigere andre mennesker omkring og p\u00e5 den m\u00e5ten sk\u00e5ne dem for f\u00f8lgene av deres egne feil, deres uvitenhet og d\u00e5rskap. [Belloc skriver videre:] Hos ham vekker utbyttingen av mennesket ingen indignasjon. Han er ikke den typen som er kjent med verken indignasjon eller noen annen levende f\u00f8lelse\u2026 [Her er det Sidney Webb Belloc ser for seg] \u2026utsikten til et veldig byr\u00e5krati hvor hele livet er planlagt og bestemt i visse enkle skjemaer\u2026 gir hans lille mage en endelig tilfredsstillelse.”<\/p>\n

N\u00e5r det gjelder samtidige eksempler med pro-stalinistisk koloritt, er det fullt opp av dem i Paul Sweezys magasin Monthly Review. I en artikkel fra 1930 om “sosialismens bevegelsesm\u00f8nstre” skrevet av Max Eastman mens han enn\u00e5 trodde at han var leninist, beskrives denne typen som rettet mot “effektivitet og intelligent organisasjon\u2026 en sann gl\u00f8d for en plan\u2026forretningsmessig organisasjon.” Av den slags, bemerket han, er Stalins Russland betatt.<\/p>\n

“Det er et omr\u00e5de som i det minste m\u00e5 unnskyldes i andre land – og definitivt ikke ford\u00f8mmes ut fra synspunktet til en gal dr\u00f8m som frigj\u00f8ring av arbeiderne og dermed hele menneskeheten. Hos de som bygde den marxistiske bevegelsen og de som organiserte dens seier i Russland, var denne gale dr\u00f8mmen det sentrale motivet. De var, som noen n\u00e5 er tilb\u00f8yelige til \u00e5 glemme, ekstreme oppr\u00f8rere mot undertrykking. Lenin vil kanskje, n\u00e5r uroen rundt hans ideer stilner, bli st\u00e5ende som den st\u00f8rste oppr\u00f8rer i historien. Hans st\u00f8rste lidenskap var \u00e5 frigj\u00f8re mennesker\u2026 hvis vi m\u00e5 velge ett enkelt begrep for \u00e5 oppsummere m\u00e5let for klassekampen slik den er definert i Marx’ skrifter, og spesielt i Lenins skrifter, er menneskelig frihet dets navn\u2026”<\/p>\n

Det kan tilf\u00f8yes at Lenin mer enn \u00e9n gang ford\u00f8mte framst\u00f8t for totalplanlegging som en “byr\u00e5kratisk utopi”.<\/p>\n

Det er en underavdeling av planismen som ogs\u00e5 fortjener et navn: la oss kalle den produksjonisme. Selvf\u00f8lgelig er alle “for” produksjon, akkurat som alle er for dyden og det gode liv; men for slike er produksjon den avgj\u00f8rende pr\u00f8ve og m\u00e5l for et samfunn. Russisk byr\u00e5kratisk kollektivisme er “progressiv” p\u00e5 grunn av statistikken for st\u00f8pejernsproduksjonen (de samme typene overser vanligvis de imponerende statistikkene over produksjons\u00f8kning under nazistenes eller japansk kapitalisme.) Det er i orden \u00e5 knuse frie fagforeninger under Nasser, Castro, Sukarno eller Nkrumah fordi noe som kalles “\u00f8konomisk utvikling” g\u00e5r foran menneskerettigheter. Dette hardkokte synet ble, selvf\u00f8lgelig, ikke oppfunnet av disse “radikalerne”, men av hardbarka utbyttere av arbeidskraft under den kapitalistiske industrielle revolusjon; og den sosialistiske bevegelsen ble skapt gjennom \u00e5 kjempe med nebb og kl\u00f8r mot denne “progressive” utbyttingens teoretikere. Ogs\u00e5 av denne grunn har apologetene for moderne autorit\u00e6re “venstre”-regimer en tendens til \u00e5 betrakte denne mosegrodde doktrinen som sosiologiens nyeste \u00e5penbaring.<\/p>\n

IV. “Kommunionisme”<\/strong><\/p>\n

I sin artikkel fra 1930 kalte Max Eastman dette “det forente broderskaps m\u00f8nster” av “forenings- eller fellesskapssosialister”\u2026”de som lengter med en blanding av religi\u00f8s mystisisme og dyrisk flokkf\u00f8lelse etter menneskelig solidaritet”. Det m\u00e5 ikke forveksles med solidaritetsf\u00f8lelsen i streiker etc., og ikke n\u00f8dvendigvis identifiseres med det som ofte kalles kameratskap i den sosialistiske bevegelsen eller en “fellesskapsf\u00f8lelse” andre steder. Dets spesifikke innhold, som Eastman sier, er “en s\u00f8ken etter \u00e5 g\u00e5 opp i en totalitet, en s\u00f8ken etter \u00e5 tape seg selv i favnen til et substitutt for Gud.”
\nEastman peker her p\u00e5 kommunistpartiets skribent Mike Gold; et annet utmerket eksempel er Harry F. Ward, partiets hardf\u00f8re, geistlige medpassasjer hvis b\u00f8ker teoretiserer den slags “oseanisk” lengsel etter \u00e5 skrelle av seg ens individualitet.<\/p>\n

Bellamys notatb\u00f8ker r\u00f8per ham som et klassisk tilfelle:<\/p>\n

Han skriver om lengselen etter “\u00e5 absorberes inn i universets allmakt”, hans “solidaritets-religion” reflekterer hans mistro til personlighetens individualisme, hans lengsel etter \u00e5 oppl\u00f8se selvet i en forening med Noe St\u00f8rre.<\/p>\n

Denne spenningstilstanden er meget framtredende i noen av de mest autorit\u00e6re formene for sosialisme ovenfra og fins ikke sjelden i mildere former hos de filantropiske elitistene med kristen-sosialistiske synsm\u00e5ter. Naturligvis blir denne form for “kommunionistisk” sosialisme alltid tiljublet som en “etisk sosialisme” og hyllet for sin skrekk for klassekampen, for det m\u00e5 ikke v\u00e6re noen konflikt inne i bikuben. Den har en tendens til \u00e5 stille “kollektivisme” opp mot “individualisme” (en falsk motsetning fra et humanistisk synspunkt), men hva den virkelig bestrider er individualitet.<\/p>\n

V. Infiltrasjonisme<\/strong><\/p>\n

Sosialisme Ovenfra framst\u00e5r i mange varianter, av den enkle grunn at det alltid fins mange alternativer til massenes selvmobilisering nedenfra; men eksemplene som diskuteres her, deler seg gjerne i to familier.<\/p>\n

I den ene er perspektivet \u00e5 styrte det n\u00e5v\u00e6rende, kapitalistiske hierarkiske samfunnet for \u00e5 erstatte det med en nytt, ikke-kapitalistisk hierarkisk samfunn basert p\u00e5 en ny type elite som herskende klasse. (Disse variantene er vanligvis betegnet som “revolusjon\u00e6re” i sosialismens historier.) I den andre er perspektivet \u00e5 infiltrere maktsentrene i det best\u00e5ende samfunn for \u00e5 omdanne det – gradvis, uunng\u00e5elig – til en statliggjort kollektivisme, kanskje molekyl for molekyl slik tr\u00e6r forsteines til agat. Dette er det karakteristiske kjennetegn p\u00e5 de reformistiske, sosialdemokratiske variantene av Sosialisme Ovenfra.<\/p>\n

Selve uttrykket infiltrasjonisme [“permeationism”] ble oppfunnet som egenbeskrivelse av det vi allerede har kalt den “reneste” utgave av reformisme som noen gang har eksistert, Sidney Webbs fabianisme. All sosialdemokratisk infiltrasjonisme er basert p\u00e5 en teori om mekanisk uunng\u00e5elighet: den uunng\u00e5elige selv-kollektivisering av kapitalen ovenfra, som blir betraktet som ensbetydende med sosialisme. Press nedenfra (der det blir ansett som tillatelig) kan framskynde og lette prosessen, forutsatt at det blir holdt under kontroll for \u00e5 unng\u00e5 \u00e5 skremme de selv-kollektiviserende. S\u00e5ledes er de sosialdemokratiske infiltrasjonistene ikke bare villige til, men ivrige etter \u00e5 “slutte seg til Etablissementet”, heller enn \u00e5 bekjempe det, uansett i hvilken egenskap de f\u00e5r slutte seg til, enten det er som byssegutter eller som statsr\u00e5der. Typisk nok er funksjonen til deres bevegelse nedenfra f\u00f8rst og fremst \u00e5 utpresse makthaverne til \u00e5 kj\u00f8pe dem opp med den slags muligheter for infiltrering.<\/p>\n

Tendensen i retning kapitalismens kollektivisering er s\u00e5 visst en realitet: som vi har sett g\u00e5r den ut p\u00e5 den byr\u00e5kratiske kollektiviseringen av kapitalismen. Etter som denne prosessen har g\u00e5tt framover, har det samtidig sosialdemokratiet selv gjennomg\u00e5tt en forvandling. Den ledende teoretikeren for denne ny-reformismen i dag, C.A.R. Crosland, avviser som “ekstremistisk” den milde uttalelsen om nasjonalisering som opprinnelig ble skrevet for det britiske arbeiderpartiets program av ingen ringere enn Sidney Webb (sammen med Arthur Henderson)! Antallet sosialdemokratier i Europa som har renset sine program for alt spesifikt antikapitalistisk innhold – et helt nytt fenomen i sosialismens historie – viser i hvor h\u00f8y grad den p\u00e5g\u00e5ende prosessen med byr\u00e5kratisk kollektivisering er godtatt som en forsmak p\u00e5 forsteinet “sosialisme”.<\/p>\n

Dette er infiltrasjonisme som hovedstrategi. Det f\u00f8rer, selvf\u00f8lgelig, til infiltrasjonisme som politisk taktikk, et tema vi ikke kan utdype her, bortsett fra \u00e5 nevne dens mest framtredende form i USA for \u00f8yeblikket: st\u00f8tten til det demokratiske partiet og lib-lab-koalisjonen rundt “Johnson-konsensusen”, dens forl\u00f8pere og etterkommere.<\/p>\n

Dette skillet mellom disse to “familiene” av Sosialisme Ovenfra er holdbart n\u00e5r det gjelder hjemmeavlet sosialisme, fra Babeuf til Harold Wilson; det vil si tilfeller hvor den sosiale basisen for den bestemte sosialistisk str\u00f8mningen fins innenfor det nasjonale systemet, det v\u00e6re seg arbeideraristokratiet eller deklasserte elementer eller noe annet. Saken er forholder seg noe annerledes med de “sosialismene utenfra” som de n\u00e5v\u00e6rende kommunistpartiene representerer. Deres strategi og taktikk er til sjuende og sist avhengig av en maktbase utenfor alle hjemlige samfunnslag; det vil si av den byr\u00e5kratisk-kollektivistiske herskerklassen i \u00d8st.<\/p>\n

Kommunistpartiene har vist seg \u00e5 v\u00e6re helt ulike alle slags hjemmeavlede bevegelser i sin evne til \u00e5 alternere eller kombinere b\u00e5de den “revolusjon\u00e6r”-opposisjonelle og den infiltrasjonistiske taktikken etter som det passer dem. S\u00e5ledes kunne Det amerikanske kommunistpartiet svinge fra sin ultra-venstre-eventyrpolitikk “tredje periode” i 1928-34 inn i folkefrontperiodens ultra-infiltrasjonstaktikk, og s\u00e5 tilbake til ildsprutende “revolusjonisme” under Hitler\/Stalin-pakt-perioden, og igjen, under den kalde krigens svingninger inn i ulike kombinasjoner av begge deler. Med den n\u00e5v\u00e6rende kommunist-splittelsen langs linjen Moskva\/Peking tenderer “krustsjovistene” og maoistene til \u00e5 ta opp hver sin av de to taktikkene som tidligere hadde vekslet.<\/p>\n

Derfor har det offisielle kommunistpartiet og sosialdemokratene i innenrikspolitikken ofte en tendens til \u00e5 n\u00e6rme seg hverandre gjennom infiltrasjonismen, men med utgangspunkt i ulike varianter av Sosialisme Ovenfra.<\/p>\n

VI. Sosialisme utenfra<\/strong><\/p>\n

De foreg\u00e5ende variantene av Sosialisme Ovenfra strever mot makten i samfunnets \u00f8verste lag; n\u00e5 kommer vi til forventningene om unnsetning utenfra.<\/p>\n

Troen p\u00e5 flygende tallerkener er en patologisk variant, messianisme er en mer tradisjonell form n\u00e5r “utenfra” betyr utenfor denne verden, men i denne sammenhengen betyr “utenfra” utenfor den sosiale kampen i hjemlandet. For kommunistene i \u00d8st-Europa etter den andre verdenskrigen m\u00e5tte Den nye orden importeres p\u00e5 russiske bajonetter, tyske sosialdemokrater i eksil kunne til slutt bare forestille seg frigj\u00f8ringen av sitt eget folk ved en utenlandsk milit\u00e6r seiers n\u00e5de.<\/p>\n

Fredstids-varianten er Sosialisme etter modell. Dette var, selvf\u00f8lgelig, metoden til de gamle utopistene, som bygde sine m\u00f8nsterkolonier ute i de \u00f8de amerikanske skogene for \u00e5 demonstrere sitt systems overlegenhet og omvende de vantro. I dag er det denne erstatningen for sosial kamp i hjemlandet som i \u00f8kende grad er det vesentlige h\u00e5pet for den kommunistiske bevegelsen i vest.<\/p>\n

M\u00f8nstereksemplet s\u00f8rger Russland for (eller Kina, for maoistene); og mens det er vanskelig \u00e5 gj\u00f8re det russiske proletariatets skjebne halv-attraktiv for arbeiderne i vest, selv med en god dose l\u00f8gner, er det mer framgang \u00e5 vente seg via to andre tiln\u00e6rminger:<\/p>\n

a. Den relativt privilegerte stilling for byr\u00e5kratiske og underdanige intellektuelle elementer i det russiske kollektivistiske systemet kan settes opp mot situasjonen i Vesten, hvor de samme elementene er underordnet kapitaleierne og forvalterne av rikdom. P\u00e5 dette punktet faller appellen til Sovjetsystemets statlige \u00f8konomi sammen med den historiske appellen middelklasse-sosialismen har til misforn\u00f8yde intellektuelle, teknologer, forskere og vitenskaplig ansatte, administrative byr\u00e5krater og organisasjonsmennesker av ulike slag, som sv\u00e6rt lett kan identifisere seg med en ny herskerklasse bygd p\u00e5 statlig makt heller enn pengemakt og eierskap, og som derfor visualiserer seg selv som de mektige menn i en ikke-kapitalistisk men elitistisk struktur.<\/p>\n

b. Mens de offisielle kommunistpartiene er tvunget til \u00e5 opprettholde fasaden av rettroenhet i noe som kalles “marxismen-leninismen”, er det mer vanlig at nystalinismens seri\u00f8se teoretikere som ikke er knyttet til partiet, befrir seg fra kravet. \u00c9n utvikling er \u00e5pent \u00e5 gi fullstendig avkall p\u00e5 ethvert perspektiv for seier gjennom sosial kamp i de kapitalistiske landene. “Verdensrevolusjonen” blir ganske enkelt ensbetydende med kommuniststatenes demonstrasjon av at deres system er overlegent. Dette er n\u00e5 blitt lansert som tese av ny-stalinismens to ledende teoretikere, Paul Sweezy og Isaac Deutscher.<\/p>\n

Baran og Sweezys Monopoly Capitalism<\/em> (1966) forkaster uten videre “den tradisjonelle marxistiske ortodoksiens svar – at industriproletariatet til slutt m\u00e5 reise seg i revolusjon mot sine kapitalistiske undertrykkere”. Det samme gjelder alle andre utgrupper i samfunnet – arbeidsl\u00f8se, landarbeidere, massene i gettoene osv; de kan ikke danne en samordnet kraft i samfunnet.” Dermed er det ingen igjen; kapitalismen kan ikke utfordres effektivt innenfra. Hva skjer da? En vakker dag, forklarer forfatterne p\u00e5 siste side, “kanskje ikke i dette hundre\u00e5ret”, vil folket bli desillusjonert over kapitalismen “n\u00e5r verdensrevolusjonen spres og n\u00e5r de sosialistiske land viser med sitt eksempel at det er mulig” \u00e5 bygge et fornuftig samfunn. Det er det hele. P\u00e5 den m\u00e5ten blir de marxistiske frasene som fyller de andre 366 sidene i dette essayet bare en besvergelse, akkurat som opplesningen av Bergprekenen i St. Patricks Cathedral.<\/p>\n

Det samme perspektivet blir presentert mindre direkte av en mer omskrivende forfatter i Deutschers The Great Contest. Deutscher formidler den nye sovjetiske teorien om “at vestlig kapitalisme vil bukke under ikke s\u00e5 mye – eller ikke direkte – p\u00e5 grunn av sine egne kriser og motsetninger som p\u00e5 grunn av sin manglende evne til \u00e5 kunne m\u00e5le seg med sosialismens resultater [dvs. kommuniststatene]”; og seinere: “Man kan si at dette i en viss utstrekning har erstattet marxismens perspektiv om en permanent sosial revolusjon.” Her har vi en teoretisk begrunnelse for det som lenge har v\u00e6rt den kommunistske bevegelsens funksjon i Vesten: \u00e5 v\u00e6re grensevakt og hjelpegutt for det konkurrerende og rivaliserende etablissementet i \u00d8st. Framfor alt blir Sosialisme Nedenfra-perspektivet like s\u00e5 fremmed for disse professorene i byr\u00e5kratisk kollektivisme som for kapitalismens apologeter ved de amerikanske universitetene.<\/p>\n

Denne typen ny-stalinistiske ideologer er ofte kritiske til det n\u00e5v\u00e6rende Sovjet-regimet – et godt eksempel er Deutscher, fortsatt s\u00e5 langt som mulig unna \u00e5 v\u00e6re en ukritisk apologet for Moskva, slik de offisielle kommunistene er. De m\u00e5 forst\u00e5s som infiltrasjonister overfor den byr\u00e5kratisk kollektivismen.<\/p>\n

Det som ser ut som en “sosialisme utenfra” sett fra den kapitalistiske verden, blir en slags fabianisme n\u00e5r den sees innenfor rammen av det kommunistiske systemet. I denne konteksten er “forandring kun ovenfra” et like fast prinsipp for disse teoretikerne som det var for Sidney Webb. Dette ble demonstrert blant annet ved Deutschers fiendtlige reaksjon mot det \u00f8sttyske oppr\u00f8ret i 1953 og mot den ungarske revolusjonen i 1956, med den klassiske begrunnelsen at slike oppstander nedenfra ville skremme sovjetstyret vekk fra sin kurs med “liberalisering” gjennom gradvishetens uunng\u00e5elighet.<\/p>\n

Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5?<\/strong><\/em>
\nFra synspunktet til intellektuelle som kan velge mellom ulike roller i den sosiale kampen, har Sosialisme Nedenfra-perspektivet historisk hatt liten appell. Selv innenfor den sosialistiske bevegelsen har det hatt f\u00e5 konsekvente talsmenn, og ikke mange inkonsekvente heller. Utenfor den sosialistiske bevegelsen er, naturligvis, standardoppfatningen at slike ideer er visjon\u00e6re, upraktiske, urealistiske, “utopiske”; idealistiske kanskje, men don Quijotiske. Folk flest er av natur dumme, korrupte, apatiske og stort sett h\u00e5pl\u00f8se, progressiv forandring m\u00e5 komme fra Overlegne mennesker som (viser det seg) ligner den intellektuelle som uttrykker disse tankene. Dette er teoretisk omsatt til en Oligarkiets jernlov eller en elitismens blikklov, som p\u00e5 en eller annen m\u00e5te inneholder en plump teori om uunng\u00e5elighet – uunng\u00e5eligheten av “forandring kun ovenfra”.<\/p>\n

Uten \u00e5 gj\u00f8re noe fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 gjennomg\u00e5 med f\u00e5 ord argumentene for og imot dette sv\u00e6rt utbredte synet, kan vi merke oss den sosiale rollen det spiller, som elitistens selvrettferdiggj\u00f8rende rite. I “normale” tider n\u00e5r massene ikke er i bevegelse, krever denne teorien kun at man peker med forakt, og avviser all historie om revolusjoner og sosiale oppr\u00f8r som foreldet. Men tilbakevendende revolusjon\u00e6re oppstander og sosial uro, kjennetegnet nettopp ved at de tidligere inaktive massene trenger seg inn p\u00e5 den historiske scenen og typisk for perioder n\u00e5r grunnleggende sosial forandring st\u00e5r p\u00e5 dagsorden, er akkurat like s\u00e5 “normalt” i historien som de mellomliggende periodene av konservatisme. N\u00e5r den elitistiske teoretikeren derfor m\u00e5 oppgi posituren som vitenskapelig iakttaker som bare forutsier at folkemassen alltid vil forholde seg passiv, idet han blir stilt overfor den motsatte virkeligheten der en revolusjon\u00e6r masse truer med \u00e5 velte maktstrukturen, er han typisk nok ikke sein med \u00e5 sl\u00e5 over i et helt annet spor: \u00e5 stemple masseintervensjon nedenfra som et onde i seg selv.<\/p>\n

Faktum er at valget mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra for den intellektuelle i bunn og grunn er et moralsk valg, mens det for de arbeidende massene som ikke har noe sosialt alternativ er en n\u00f8dvendighet. Den intellektuelle kan ha muligheten til \u00e5 “slutte seg til etablissementet”, noe arbeideren ikke har. Den samme muligheten fins for arbeiderledere, som idet de stiger ut av sin klasse blir stilt overfor et valg de ikke hadde tidligere. Presset i retning tilpasning til herskerklassens sed og skikk, presset mot borgerliggj\u00f8ring, blir sterkere etterhvert som personlige og organisasjonsmessige b\u00e5nd nedover svekkes. Det er ikke vanskelig for en intellektuell eller en byr\u00e5kratisert tjenestemann \u00e5 overbevise seg selv om at infiltrasjon i og tilpasning til maktapparatet er den smarte m\u00e5ten \u00e5 gj\u00f8re det p\u00e5, n\u00e5r det ogs\u00e5 \u00e5pner for (viser det seg) \u00e5 ta del i innflytelsens og velstandens privilegier.<\/p>\n

Det er derfor et ironisk faktum at Oligarkiets jernlov er jernkledt f\u00f8rst og fremst for de intellektuelle elementene som skaper den. Som sosialt sjikt (dvs. bortsett fra enest\u00e5ende enkeltindivider) har de intellektuelle aldri hatt for vane \u00e5 reise seg mot den etablerte makten p\u00e5 en m\u00e5te som er noe i n\u00e6rheten av slik den moderne arbeiderklassen har gjort igjen og igjen gjennom sin relativt korte historie.<\/p>\n

Hjernearbeider-sektoren av den eiendomsl\u00f8se middelklassen fungerer stort sett som ideologiske lakeier for de etablerte makthaverne, men blir likevel samtidig drevet til misn\u00f8ye og vantrivsel av dette forholdet. Lik mang en annen tjener tenker denne Admirable Crichton, “Jeg er et bedre menneske enn min herre, og hvis forholdene hadde v\u00e6rt annerledes skulle vi f\u00e5 se hvem som skulle b\u00f8ye kne.” Mer enn noen gang i v\u00e5r tid, n\u00e5r tilliten til det kapitalistiske systemet svekkes mer og mer verden over, er det n\u00e6rliggende for ham \u00e5 dr\u00f8mme om et samfunnssystem hvor han kan komme til sin rett, hvor hjernen skal styre og ikke hender eller pengesekker; hvor han og hans likemenn vil bli kvitt eiendommens trykk gjennom avskaffelse av kapitalismen og befridd for trykket fra de mer tallrike massene gjennom avskaffelsen av demokratiet.<\/p>\n

Han beh\u00f8ver heller ikke \u00e5 dr\u00f8mme s\u00e5 langt, for eksisterende utgaver av et slikt samfunn ser ut til \u00e5 ligge rett for \u00f8ynene p\u00e5 ham, de kolletivistiske i \u00d8st. Selv hvis han forkaster disse utgavene, av forskjellige gode grunner inkludert Den kalde krigen, kan han i teorien skape sin egen versjon av en “god” byr\u00e5kratisk kollektivisme, som kan kalles “meritokrati” eller “bedriftslederisme” eller “industrialisme”, eller hva du vil i USA; eller “afrikansk sosialisme” i Ghana og “arabisk sosialisme” i Kairo; eller forskjellige andre slag sosialisme i andre deler av verden.<\/p>\n

Karakteren av valget mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra kommer klarest fram i forbindelse med et sp\u00f8rsm\u00e5l hvor det fins en betydelig grad av enighet liberale, sosialdemokratiske og stalinistiske intellektuelle i dag. Dette er den p\u00e5st\u00e5tte uung\u00e5eligheten til autorit\u00e6re diktaturer (barmhjertige despotier) i de nye statene s\u00e6rlig i Afrika og Asia – f.eks. Nhkrumah, Nasser, Sukarno o.a. – diktaturer som knuser b\u00e5de uavhengig fagbevegelse og all politisk opposisjon og organiserer for \u00e5 maksimere utbyttingen av arbeidskraft, for \u00e5 suge ut av de arbeidende masser tilstrekkelig kapital til \u00e5 p\u00e5skynde industrialiseringen i det tempo de nye herskerne \u00f8nsker. Dermed er “progressive” kretser, som engang ville protestert mot urett overalt, til hittil uovertruffen grad blitt automatiske apologeter for ethvert autorit\u00e6rt styre som betraktes som ikke-kapitalistisk.
\nBortsett fra den \u00f8konomisk-deterministiske begrunnelsen som vanligvis blir gitt for denne holdningen, er det to aspekter ved sp\u00f8rsm\u00e5let som belyser hva dette i det store og hele handler om:<\/p>\n

a. Det \u00f8konomiske argumentet for diktatur, som gir seg ut for \u00e5 bevise n\u00f8dvendigheten av halsbrekkende industrialisering, har uten tvil meget stor vekt for de nye byr\u00e5kratiske makthaverne – som imidlertid ikke er sm\u00e5lige med egen fortjeneste og forherligelse – men det er ikke i stand til \u00e5 overbevise arbeideren nederst p\u00e5 stigen om at han og hans familie m\u00e5 finne seg i hard utbytting og mye svette i en del generasjoner framover, for \u00e5 oppn\u00e5 en rask kapitalakkumulasjon. (Det er faktisk derfor halsbrekkende industrialisering forutsetter diktatorisk kontroll.)<\/p>\n

Det \u00f8konomisk-deterministiske argumentet er rasjonaliseringen av et herskerklasse-synspunkt, det f\u00e5r menneskelig mening bare fra et herskerklasse-synspunkt, som selvf\u00f8lgelig alltid identifiseres med “samfunnets” behov. Like rimelig er det at arbeiderne nederst p\u00e5 stigen m\u00e5 bekjempe denne superutbyttingen for \u00e5 forsvare sin element\u00e6re menneskelige verdighet og livskvalitet. Slik var det ogs\u00e5 under den kapitalistiske industrielle revolusjon, da “de nye utviklingslandene” befant seg i Europa.<\/p>\n

Det er ikke bare et sp\u00f8rsm\u00e5l om et eller annet teknisk-\u00f8konomisk argument, men om sider i en klassekamp. Sp\u00f8rsm\u00e5let er: Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5?<\/p>\n

b. Det blir argumentert med at folkemassen i disse landene er for tilbakeliggende til \u00e5 kontrollere samfunnet og dets regjering; og dette er utvilsomt sant, ikke bare der. Men hva f\u00f8lger av dette? Hvordan blir et folk eller en klasse i stand til \u00e5 styre selv?<\/p>\n

Bare ved \u00e5 kjempe for det. Bare ved \u00e5 f\u00f8re kamp mot undertrykking – undertrykkingen fra de som forteller dem at de er uegnet til \u00e5 styre. Bare ved \u00e5 sl\u00e5ss for demokratisk makt utdanner de seg selv og hever seg opp til det niv\u00e5 der de er i stand til \u00e5 ut\u00f8ve denne makten. Det har aldri v\u00e6rt noen annen m\u00e5te for noen klasse.<\/p>\n

Selv om vi har sett p\u00e5 en bestemt type forsvarstale, er det faktisk slik at de to punktene som kom fram gjelder over hele verden, i ethvert land; i-land eller u-land, kapitalistisk eller stalinistisk. Da demonstrasjonene og boikottene til de svarte i S\u00f8rstatene var i ferd med \u00e5 skape vanskeligheter for president Johnsson i det han stod foran et valg, var sp\u00f8rsm\u00e5let: Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5? Da det ungarske folket reiste seg til oppr\u00f8r mot de russiske okkupantene, var sp\u00f8rsm\u00e5let: Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5? Da det algeriske folket kjempet for frigj\u00f8ring mot den “sosialistiske” regjeringen til Guy Mollet, var sp\u00f8rsm\u00e5let: Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5? Da Cuba ble invadert av Washingtons marionetter, var sp\u00f8rsm\u00e5let: Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5?, og n\u00e5r Cubas fagforeninger blir overtatt av diktaturets kommiss\u00e6rer, er sp\u00f8rsm\u00e5let ogs\u00e5: Hvilken side st\u00e5r du p\u00e5?<\/p>\n

Fra den f\u00f8rste samfunnsdannelsen har det ikke v\u00e6rt ende p\u00e5 teorier som “beviser” at tyranniet er uunng\u00e5elig og at frihet gjennom demokrati er umulig; det fins ingen mer bekvem teori for en herskerklasse og dens intellektuelle lakeier. Dette er selvoppfyllende profetier, siden de forblir sanne bare s\u00e5 lenge de blir ansett som sanne. Til sjuende og sist er den eneste m\u00e5ten \u00e5 bevise at de er falske, selve kampen. Denne kampen nedenfra er aldri blitt stoppet av teoriene ovenfra, og den har forandret verden gang p\u00e5 gang. \u00c5 velge en av formene for Sosialisme Ovenfra er \u00e5 skue bakover til den gamle verden, til den “gamle dritten”. \u00c5 velge Sosialisme Nedenfra er \u00e5 stadfeste begynnelsen p\u00e5 en ny verden.<\/p>\n","protected":false},"excerpt":{"rendered":"

Forord Dette er en fullstendig omskrevet og utvidet versjon av en studie som opprinnelig ble offentliggjort i det sosialistiske studenttidsskriftet Anvil (vinteren 1960) og som senere ble trykt opp igjen to eller tre ganger andre steder. Grunnlaget, hovedinnholdet og noen avsnitt st\u00e5r igjen, men jeg har benyttet denne nye utgaven til \u00e5 foreta en grundig […]<\/p>\n","protected":false},"author":2,"featured_media":0,"comment_status":"closed","ping_status":"closed","sticky":false,"template":"","format":"standard","meta":[],"categories":[2,13],"tags":[],"_links":{"self":[{"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/79"}],"collection":[{"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/posts"}],"about":[{"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/types\/post"}],"author":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/users\/2"}],"replies":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/comments?post=79"}],"version-history":[{"count":3,"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/79\/revisions"}],"predecessor-version":[{"id":195,"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/79\/revisions\/195"}],"wp:attachment":[{"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/media?parent=79"}],"wp:term":[{"taxonomy":"category","embeddable":true,"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/categories?post=79"},{"taxonomy":"post_tag","embeddable":true,"href":"https:\/\/global-labour.info\/sk\/wp-json\/wp\/v2\/tags?post=79"}],"curies":[{"name":"wp","href":"https:\/\/api.w.org\/{rel}","templated":true}]}}